Støren jernbanestasjon

(Trykk på bildet for full størrelse)

Telegraf og telefon

I september 1858 tikket det første telegrammet fra Kristiania inn til Trondheim. Seks år senere ble linjen forlenget til Namsos.

Det første telegrammet
Derfra ble det strukket telegrafkabler til Rørvik, Bessaker og Bodø. I tillegg kom det raskt en linje fra Levanger til svenskegrensen og fra Trondheim via Orkanger til Kristiansund. I 1897 ble dessuten telegrafnettet bygget ut på Fosen. Telegrafen forandret verden. I løpet av noen timer kunne beskjeder sendes til den andre siden av jordkloden. Verden rykket ganske enkelt nærmere. Telegrafien var imidlertid en kostbar teknologi, selv om prisene falt noe utover 1800-tallet. Folk flest brukte brev. Å få telegram var og ble en sjeldenhet. Telegrafen ble mest et redskap for handelsstanden. Prisforhandlinger som i tidligere tider kunne ta uker og i verste fall måneder pr. brev, kunne nå avgjøres på en formiddag. Bestillinger og salgstilbud kunne gjøres prompte.

Det var heller ingen tilfeldighet at Trondhjem Børs ble plassert i Telegrafbygningen øverst i Nordre gate. Her tikket prisnoteringer inn fra børsene i Kristiania, Hamburg og London. Også for fiskerne ble telegrafen en velsignelse. I Den siste viking av Johan Bojer illustreres dette. Ved ankomsten til Lofoten gikk høvedsmannen Kristaver Myran rett til telegrafstasjonen for å varsle de hjemme på Stadsbygda om at alle var kommet vel frem. I tidligere tider hadde familiene levd i uvisse. Og fiskerne samlet seg jevnlig ved telegrafstasjonene. Der ble opplysninger om været og fiskeinnsig slått opp. En begynte snart å tale om «telegrafsild», det vil si den ekstra fangsten som fiskerne fikk takket være telegrafen. Staten bygget ut telegrafnettet.

Telefonen
For telefonens del kom utbyggingen som oftest i gang på lokalt initiativ, i alle fall i startfasen. Det gikk bare to år fra amerikaneren Alexander Graham Bell oppfant telefonen i 1875 til forretningsmannen Ludvig Spørck monterte de første apparatene i Trondheim. Den første linjen gikk mellom forretningsgården og fabrikkanlegget hans. Senere forgrenet linjenettet seg over mesteparten av byen. Spørcks telefonselskap ble et monopolforetagende, noe som fikk mye kritikk. Det endte med at Trondheim kommune overtok selskapet i 1889. Mellom 1890 og 1910 ble det dannet telefonsamlag eller små telefonselskaper i nesten hver eneste kommune i Trøndelag. De fleste var eid av abonnentene i fellesskap, enkelte ble drevet av lokale telegrafbetjenter eller handelsmenn. Anleggene ble ofte finansiert av de lokale sparebankene. I 1907 hadde Nord-Trøndelag alene 26 telefonsamlag som hadde såpass størrelse at de drev egen telefonsentral. I tillegg kom vel 150 telefonlinjer som bygdefolk hadde satt opp. Mange av dem var tilknyttet det statlige rikstelefonnettet.

Norge i verdenstoppen
Hvis man bruker internasjonal statistikk og sammenligner telefontettheten, ser man at Norge lå i verdenstoppen, sammen med USA, Tyskland og Sverige. Det var spesielt for landdistriktenes del at de skandinaviske landene skilte seg fordelaktig ut. Årsaken var antagelig måten telefonen ble tatt i bruk på. De aller fleste telefonselskapene var kooperative, tilpasset det – etter tidens målestokk – demokratiske og egalitære norske og trønderske samfunnet. Den multinasjonale giganten International Bell Telephone forsøkte å etablere seg i Trondheim, men uten å lykkes. Historikeren Harald Rinde forklarer telefonens tidlige suksess nettopp med organisasjonsformen. I Skandinavia ble telefonen som regel tatt i bruk på lokalbefolkningens egne premisser, ikke av store privateide monopolister. Her må det riktignok tilføyes at det var dyrt å anskaffe telefon. Omkring 1900 hadde bare et mindretall råd til dette, men like fullt et større mindretall enn de fleste andre steder i verden.

Fra Trøndelags Historie, bind 3: Grenda blir global 1850-2005, s. 34-35

Kilder