Grundloven Underskrives 1814

(Trykk på bildet for full størrelse)

Christian Fredrik i Trondheim - 1814

Hører til Demokratisering

I februar 1814 tilbrakte Norges stattholder, prins Christian Frederik, fem dager i Trondheim. Dagene var fylt av fester og ball, men under den festlige overflaten lå den aktuelle politiske situasjon.

Da resultatet av Kielfreden ble kjent i Norge, var det mange nordmenn i sentrale posisjoner som ønsket å støtte prinsens prosjekt om et selvstendig norsk kongedømme. Det norsk-nasjonale hadde grobunn i en internasjonal romantisk tradisjon de siste tiårene, med tyngdepunkt blant studentene i Det norske Selskab i København og Videnskabsselskabet i Trondheim, der spesielt Gerhard Schønings norske historieverk innebar en vektlegging og romantisering av det norske. Kravene om særnorske institusjoner, som en norsk bank og et norsk universitet, hadde stått sterkt i Trondheim, der universitetstanken hadde utgangspunkt i Videnskabsselskabet. For embetsmenn som sto i denne tradisjonen, var det naturlig ikke uten videre å akseptere en overlevering av Norge til Sverige. Samtidig tilsa deres danske røtter at en dansk konge var en god løsning.

Da Christian Frederik reiste til Trondheim hadde han også planer om å la seg utrope til konge der. Men ryktene om dette løp foran ham, og ved siden av å planlegge festlige mottakelser, planla borgerskapet i byen å forlange konstitusjonelt styre. Krigsårene hadde bidratt til opposisjon mot kongen og regjeringen. Den danske utenrikspolitikken, som gjorde England til en fiende som sperret norske skip ute fra sine markeder og blokkerte sjøveien for tilførsel av korn, fikk stadig flere til å vende seg mot det danske styret. Stiftamtmann grev Trampe ble suspendert fra embetet i 1812 da han i protest mot regjeringens manglende evne til å skaffe distriktet forsyninger nektet å sitte i den provideringskommisjonen som ble oppnevnt. Stiftamtmannen hadde åpenbart støtte i den trønderske befolkningen i sin kritikk av regjeringens politikk. Da han i september 1813 reiste til Trøndelag, ble han møtt som en helt både av bønder, borgere og embetsmenn. Biskop Bugge ga også sterke uttrykk for sin misnøye med regjeringen, og sto i fare for å bli suspendert.

Bare general Georg Frederik von Krogh, øverstkommanderende for det nordafjelske Norge, var fortsatt lojal mot den danske kongen, men høstet misnøye i befolkningen på grunn av de militære belastningene under krigen. Den militære friskyssen var en tung byrde for bøndene, og bedre ble det ikke av vadmelsskatten som generalen skrev ut på legdene. I Stadsbygd skrev presten en så hard kritikk mot generalen og skatten i kirkeboka, at han ble truet med rettssak og avskjed og bladene måtte skjæres ut av kirkeboka. Kritikken mot generalen ble så sterk, at kongen lot ham få avskjed, offisielt etter eget ønske, i januar 1814. Det åpnet lettere veien for Christian Frederik og hans støttespillere i Trøndelag. Både grev Trampe og biskop Bugge knyttet seg i 1813 til prins Christian Frederik, som en mulighet for en ny utvikling. Biskop Bugge fortalte prinsen at trønderne var fast bestemt på ikke å bli svensker, men også at båndet til Danmark hang i en tynn tråd.

Kravet om innkalling av en riksforsamling for å utforme et konstitusjonelt styre stammet imidlertid fra annet hold. Det var utformet av byskriver Carl Valentin Falsen og underskrevet av mange borgere og embetsmenn. Stemningen snudde imidlertid til fordel for prinsen under hans opphold i Trondheim. Kravet ble ikke lagt fram for ham, men han fikk likevel vite om det, og la planen om å la seg utrope til konge på hylla. På stormannsmøtet på Eidsvoll et par uker etter, måtte han bøye seg for dette kravet og innkalle en nasjonalforsamling. Kravet om et selvstendig Norge hadde bred støtte i det øverste sjikt av kjøpmenn i Trondheim og embetsmenn i Trøndelag. Men i andre samfunnslag var tanken om en union med Sverige mer nærliggende. Branndirektør Mons Lie var en av disse. Mens embetsmenn flest hadde sin bakgrunn i dansk utdanning og danske forfedre, var Lie bondesønn fra Ålen og i opposisjon til grosserere og danske innflyttere. Kravet om en nasjonalforsamling og en konstitusjon kunne han slutte seg til, men han så også unionen med Sverige som en åpning.

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 419-421

Kilder

Relaterte artikler