gitter

Foto: Hans Nissen

(Trykk på bildet for full størrelse)

Fra slaveri til fengsel

Det var først utover 1800-tallet at innesperring og avsondringstraff for alvor ble avgjørende som straff. Men allerede under Kong Magnus Håkonsons regjeringstid på slutten av 1200-tallet, kunne straffedømte bli innesperret på kongens festninger eller borger.

Etter den svenske okkupasjonen av Trøndelag som opphørte i 1659, satte man i gang større festningsarbeider i Trondheim. Munkholmen ble bygd opp som festning, og første byggetrinn sto ferdig i 1661. Etter bybrannen i 1681 ble hele byen omregulert av byplanlegger Cicignon. Den skulle da framstå som en festningsby med Kristiansten som kastell. Alle disse store festningsarbeidene åpnet for nye muligheter i fangebehandlingen.

Hardt arbeid
Utover på 1700-tallet ble festningsanleggene i økende grad tatt i bruk som fengsel. Fangene eller slavene ble fordelt på de ulike festningsdelene. I perioder var det fanger på Munkholmen, ved byporten i Ila og ved vakten på Brattøra. Fra 1740 ble de fleste slavene samlet i det såkalte slaveriet ved hovedvakten på Brattøra (dagens sjøfartsmuseum). Senere ble det også bygget et permanent slaveri ved Skansen i Ila (dagens Norsk Rettsmuseum).

Slaveriene hadde mer karakter av ekstremt hardt straffarbeid enn frihetsberøvelse. Selve frihetsberøvelsen var et biprodukt av straffen, det var slavearbeidet som var straffen. De straffedømte kunne sees der de gikk på vei til arbeid morgen og kveld. Lyden av lenkene som slepte over de brolagte gatene, var en vanlig lyd i byen.

Fengselsavdelinger
Fengselsdriften ved festningene ble skilt ut fra den øvrige festningsdriften i 1764. Man fikk fra da egne fengselsavdelinger med egne tjenestemenn. Trolig kom fangebehandlingen inn i mer ordnede former. Den eldste fangeprotokollen i Trondhjæms Fæstnings arkiv stammer fra dette året.

Til tross for dette lå fortsatt slaveriene under den lokale festningskommandants administrasjon helt til 1841, da slaveriene ble administrert fra justisdepartementet.

Philadelphiamodellen
Det var først utover på 1800-tallet at innesperring ble sett på som straff alene. Dette førte til at man etablerte cellefengsler etter den såkalte Philadelphiamodellen. Denne modellen innebar en streng isolasjon av den enkelte fange. Isoleringen skulle hindre uheldig innflytelse fra de øvrige fangene og bidra til moralsk endring og forbedring.

Den økte bruken av frihetsstraff førte til en økning i antall innsatte, og samtidig registrerte man en stigning i den registrerte kriminaliteten. På landsbasis var det ca. fire hundre fanger i 1814, dette var steget til over tretten hundre i 1835. Det var et press på de gammeldagse slaveriene og tukthusene som var bygget for andre formål. Straffeanstaltkommisjonen la fram en innstilling i 1841 som var meget kritisk til de rådende forhold, de foreslo en reform hvor nybygging av cellefengsler var det sentrale. Men i Midt-Norge fortsatte man med den gamle bygningsmassen som fengsler. I 1877 ble Trondheim Tukthus likestilt med festningens straffearbeidsanstalter, og den fikk status som fengsel. Institusjonen skiftet også navn flere ganger, først til Trondheims Straffeanstalt deretter til Trondheim kretsfengsel.

Trondheim kretsfengsel
Fram til flyttingen opp til det nåværende anlegget på Tunga i 1971, hadde kretsfengselet flere avdelinger rundt omkring i bykjernen. Disse var avd. A på Vollan, avd. B i Munkegt. 85, avd. C i Kongensgt. 85 og avd. D i Kriminalasylet.

Cellesystemet ble etter hvert gradvis lempet på, siden det både hindret arbeidsvirksomheten til de innsatte og på grunn av den negative virkningen streng isolasjon hadde på den enkelte. Men helt fram til andre verdenskrig var isolasjon vanlig. Den gjeldende fengselsloven av 1958 understreker at de innsatte skal forberedes til samfunnet utenfor murene, slik at de trenes til et lovlydig liv når de slipper ut.

Kilde: Utstillingene i Norsk rettsmuseum og Justisdepartementets nettsider.