Skogen er bondens ryggstø

Hører til Skogbruk

«Skogen er bondens ryggstø,» het et bondepolitisk slagord. Men utviklingen gikk ikke helt i skogbøndenes favør. Mer og mer av skogen ble solgt til tømmerhandlere og spekulanter. Bare i Levanger-distriktet opererte minst elleve ulike oppkjøpere i tiårene omkring år 1900.

Noen år senere var 32 prosent av skogressursene i Nord-Trøndelag i hendene på utenbygds eiere, i sørfylket var tallet 14 prosent. I tillegg hadde staten mye skog i Midt-Norge. I Nord-Trøndelag var faktisk under halvparten av skogen i bondeeie. Intet fylke i landet hadde en lavere andel.

En årsak til skogsalgene var paradoksalt nok hamskiftet og fremskrittene i jordbruket. Investeringer i dyre redskaper og driftsbygninger ble ofte finansiert ved hjelp av hodeløse pantsettinger av gården og skogen. Slikt kunne utnyttes. Om oppkjøperne Marentius og Christian Thams fortelles det at de skaffet seg rede på hvor mye gjeld bøndene hadde. Deretter tilbød de å slette gjelden mot å få kjøpe eller hogge skogen. «Familien Thams fikk det som regel som den ville,» heter det med et understatement i Meldal bygdebok. Det var tross alt bedre å være skogløs enn husløs og matløs.

For skogspekulantene var uthogstkontraktene en god ordning. Slakteverdien av en skog var vanskelig å fastslå og skogeieren ble som regel den tapende parten. Men det var ikke alltid bøndene kunne tjene på å hogge skogen selv. Enkelte steder var transporten så pass vrien at det lønte seg å overlate hele driften til øvete fagfolk.

Uansett havnet gjerne mesteparten av fortjenesten hos andre enn bøndene. Bedrifter som Van Severen, Salsbruket, Meraker og Strandheim Bruk med flere, kontrollerte både store skogområder og mye av videreforedlingen. Dermed fikk de markedsmakt til å påvirke prisene i sine distrikter. På 1880-tallet inngikk dessuten sagbrukseierne i Namsos et offisielt samarbeid for å prøve å holde tømmerprisene nede.