torghandel (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

En agrar region

I løpet av 1900-tallet gjennomlevde det norske samfunn en dyptgående endringsprosess. Den foregikk i to faser, først i form av en overgang fra å være et gjennomgående landbruksland med en befolkning som hovedsakelig ernærte seg av jordbruk, skogbruk, fiske og fangst til et industrisamfunn, preget av «industrialisme» i sosial forstand, men mer spesifikt ved at flertallet av de sysselsatte levde av industri, handverk og anleggsvirksomhet.

De tjenesteytende næringene ekspanderer
Ennå opp mot ca. 1930 hadde imidlertid primærnæringene samlet et knapt forsprang på sekundærnæringene. Ja, under krisene i mellomkrigsåra syntes det som primærnæringene maktet å holde bedre stand mot virkningene av krisa enn industrien, som faktisk gikk tilbake som sysselsettingsfaktor i denne perioden. Etter den annen verdenskrig skulle situasjonen bli en annen. I 1960 kulminerte antall sysselsatte innen sekundærnæringene i Norge med ca. 36 prosent mens andelen av dem som levde av jordbruk, skogbruk, fiske og fangst, var sunket til i underkant av 20 prosent.

Men nå var det tertiærnæringene eller de tjenesteytende næringer som ekspanderte. I et lengre historisk perspektiv ser vi at industrisamfunnet ble en relativt kortvarig affære. Parallelt med overgangen fra agrarsamfunnet til industrisamfunnet startet veksten innen tertiær- eller de tjenesteytende næringer. Allerede i 1930 kom antallet av sysselsatte i ulike former for offentlig og privat tjenesteyting på landsbasis til å ligge på høyde med andelen av dem som levde av sekundærnæringer, og kom snart til å gå forbi.

Sterkt agrart preg i Trøndelag
Trøndelag gjennomgikk det samme utviklingsforløpet som landet for øvrig, men i et noe annet forløp og tempo. Regionen beholdt i hele perioden et mer agrart preg, og Torghandelen i Levanger i 1939 viser hvor sterkt de trønderske tettstedene og småbyene var preget av landsbygda. Industrien fikk aldri den samme betydningen som den fikk i Norge sett under ett. Nord- Trøndelag fylke var tilsynelatende sterkere preget av landbruk enn Sør-Trøndelag. Men dersom vi statistisk holder Trondheim by utenfor, ville ikke forskjellen på fylkene være så stor. I 1930 var hele 59 prosent av yrkesbefolkningen i Trøndelag sysselsatt i primærnæringene jordbruk, skogbruk, fiske og fangst mot et landsgjennomsnitt på 36 prosent. I 1960 var prosentandelen fortsatt henholdsvis 35 og 20 prosent. På begge tidspunkt var det bare Nord-Norge som var sterkere preget av primærnæringene enn trøndelagsregionen.

Kvinnenes tosidige arbeidsinnsats
Samtidig gikk industrialiseringa langsommere i Trøndelag enn gjennomsnittet for riket. I 1930 var bare ca. 18 prosent av yrkesbefolkningen i Trøndelag sysselsatt i sekundærnæringene, det vil si industri, bergverksdrift og handverk mot 26 prosent på landsbasis. Så sent som i 1960 var andelen sysselsatte i sekundærnæringene i Trøndelag steget til 29 prosent mot en andel på 36 prosent på landsbasis.

Denne grove fordelinga av yrkesbefolkningen er beregnet på grunnlag av NOS [1] statistikk over sysselsatte over 15 år og fanger ikke opp gruppen «husmødre og hjemmeværende døtre» som tallmessig utgjorde den største gruppen. Deres arbeidsinnsats var tosidig. For det første sto kvinnene for omtrent alt arbeid innen familiehusholdet i form av stell av mat og klær og omsorgsarbeid for barn og gamle. For det andre utførte de en høg andel av arbeidet også innen jordbruksproduksjonen. I NOS offisielle statistikk er dette arbeidet oppgitt som biyrke, selv om virkeligheten var en annen. Særlig i fiskeridistriktene langs kysten og i skogsbygdene var det faktisk kvinnene som i mange tilfelle sto for gardsarbeidet når mannen var på fiske eller arbeidet i skogen ofte langt borte fra hjemmet.

[1] Norges offisielle statistikk

Fra Trøndelags Historie, bind 3: Grenda blir global 1850-2005, s. 253-254

Kilder