Melking (Ingressbilde)

Foto: Gudmund Sandø

(Trykk på bildet for full størrelse)

Gardskona sto sterkt i familiehusholdet

Et stabilt trekk i mellomkrigstidas jordbruk i Trøndelag var bruken og innsatsen av arbeidskraft. Brukene ble drevet som et husholds- eller familiejordbruk der både barn, kvinner og menn deltok i gardsarbeidet.

Kvinnene gjorde mye av arbeidet på garden
I 1939 ble ca. 39 prosent av driften utført av familiemedlemmer, og bare ca. 20 prosent av leid hjelp. Særlig på småbrukene og de utpregede kombinasjonsbrukene der mannen var borte på fiske eller i tømmerskogen, sto kvinnene for det meste av arbeidet med jorda. Slik var det også i bygder, som for eksempel Ålen, der mange menn var på gruva eller på anleggsarbeid i andre deler av landet. De gifte kvinnene utførte ikke bare innearbeid som matlaging, omsorgsarbeid for barn, gamle og syke, men der mannen var heime, hadde de også oppgaver i fjøset og i onnene.

Slik var det også med jentene på garden. En kvinne mintes tida slik: «Eg måtte opp klokka seks og vær’ med mor i fjøset, og i middagskvila hjelp’ til med å vask’ koppan. Der var det forskjell på kar og kvinnfolk. Etter at arbeidet var slutt i sekstida, var det i fjøset att.» Arbeidet var preget av klare kjønnsroller, og fjøsarbeidet var først og fremst kvinnearbeid. Ei bondekvinne fra Verdal husker det slik: «Dem [mennene] var redd for å mjølke, for det vart ikkje rekna for kararbeid når kyrne sto ute, så mjølka der dem sto, men dem skjemtes for å gjere det. Det var kvinnfolkarbeid det.»

Arbeidssituasjonen bedres
Gardskonene utgjorde ingen homogen gruppe. Deres arbeid var imidlertid usynlig dersom vi stiller oss blind ved å se på jordbruksstatistikk og beregninger av bruttonasjonalproduktet. Deres dag var fylt med arbeid fra morgen til sent på kveld. Nå bedret arbeidssituasjonen seg for kvinnene noe i mellomkrigstida. Barnekullene ble mindre, og husarbeidet ble noe lettere ved at nye hjelpemidler i husholdningene ble mer og mer vanlig på landsbygda. Vedkomfyren erstattet gruva, og redskaper som lettet husarbeidet, som for eksempel kjøttkverna og separatoren, ble mer og mer vanlige.

I 1946 var det imidlertid bare en 60-70 prosent av brukene på landsbygda i Trøndelag som hadde innlagt elektrisitet til belysning, og andelen som også hadde lys i fjøset, var litt lavere. Ennå i 1950-åra var det i daglig tale i mange bygder vanlig å snakke om når folk «fekk løse». Men en tung bør, som oftest falt på kvinner og barn, hang igjen. I 1946 lå andelen av husholdninger som hadde innlagt vann, på noe under 60 prosent. Det var noe under landsgjennomsnittet, men til liten trøst for kvinner og barn som slet med vannbøttene til fjøset, ikke minst vinters tid.

Fra Trøndelags Historie, bind 3: Grenda blir global 1850-2005, s. 258-259

Kilder

Relaterte artikler