Mali Osen melker kyrne

(Trykk på bildet for full størrelse)

Glimt fra ulike miljøer i bondesamfunnet

Når det gjelder livet i bygdesamfunnene i Trøndelag i mellomkrigstida, finnes det neppe noe som kan sies å være «representativt», i statistisk forstand. Men trass i forskjeller på gardsbrukenes beliggenhet, bruksstørrelse og driftsformer, går mange felles trekk igjen.

Vi har valgt ut en mann og en kvinne fra bondesamfunnet, som kom henholdsvis fra et gjennomsnittsbruk og fra en storgard, og som det tredje eksemplet, et fiskebondebruk på kysten.

Et gjennomsnittsbruk
Ottar Aas var født i 1902 og overtok driften av heimegarden Søndre Aas på Inderøya i 1937 etter å ha drevet den for mora, som var enke, en tiårs tid. Han var eldst av seks søsken, men han og kona fikk selv bare to døtre. Bruket var noe over gjennomsnittet for trønderske gardsbruk, på en ca. 80 dekar dyrket jord og med en besetning på en hest, fire-fem melkekyr, noen ungnaut, 6-10 sauer og to-tre slaktegriser.

Som ungdom drev han med tømmerkjøring og steinarbeid. Det var lite av skog på Søndre Ås, bare ca. 100 mål, og Ottar Aas hogg bare ca. 70 kubikk tømmer for salg omkring 1930. Som «tovintring» ved Mære landbruksskole fikk han arbeid som planlegger for jordstyret i Inderøy, og det arbeidet hadde han som «attåtnæring» i om lag tretti år. Garden hadde lite å selge. Melka ble levert til meieriet på Straumen, potetene til Sundnæs Brænderi, litt slakt ble solgt, mens eggene gikk til varebytte på butikken. Ulla som de få sauene produserte, ble kardet og spunnet av farmora og en gammeltante, klærne vevd og sydd heime. «Det var solide saker som vadmelstrøye og -bukse og delvis undertøy av heimevevde halvulls saker.» Men noe ble kjøpt på butikken, som for eksempel skoene, selv om han som gutt gikk med tresko.

Det var liten fornyelse i mellomkrigstida. Uthuset var bygd i 1920, og det ble satt i stand kårbolig og stabbur i 1930-åra. Av redskaper var det enda mindre nytt, og mye var skaffet til veie før 1920. På garden fantes det også en jernplog, fjærharv, en Woods énhesters slåmaskin, en hestehakke foruten langvogn og bikkvogn. Et så vidt lite bruk hadde ikke leid arbeidshjelp, bortsett fra litt i onnene, som også ble utført i form av nabohjelp som «bytte». Arbeidsdagen var som regel fra sju om morgenen til sju om kvelden med to timers hvil i middagen. Hvor lang den var for mora, fortalte ikke Aas noe om, men fjøsstellet ble utført av henne sammen med farmora. I stallen var det karene som stelte.

Gift på en storgard
Ås var et middels stort bruk. Men særlig i nordfylket lå storgardene i Trøndelag. Ingeborg Røe var født i 1903 og vokste også opp på en middels gard sammen med åtte søsken i Vuku, og måtte være med i fjøs og onner som barn og ungdom flest. Hun fikk som jenter flest på den tida ingen utdanning. «En skulle gifte seg da,» som hun fortalte det selv, og ble i 1928 gift på en storgard, Nordre Minsås i Verdalen. Den var på 400 mål, hvorav 250 var dyrket. Nordre Minsås hadde en 18-20 melkekyr, og hun og mannen solgte melk, kjøtt og egg foruten at de hadde noe inntekter av en revefarm. De hadde både budeie og «kokktaus», og Ingeborg var bare med i fjøset av og til. Hun kunne vie mesteparten av tida til omsorg- og husarbeid og matstell.

Fra kysten i Trøndelag mintes to jenter fra Fjellværøya at «kosten var i det hele ens i alle heimer,» hos mange var det ofte fisk eller sild både til middags og kvelds, graut til frokost, og «grauten var viss hver kveld uansett». På Minsås var kostholdet mer variert. En dag kunne det forekomme klubb med stekt flesk, en annen sild, og en tredje betasuppe eller pannekaker. Men også på Minsås var det graut til kvelds. Men at en gammel Ford foruten melkemaskin og traktor ble kjøpt inn i slutten av 1930-åra forteller både om et høgre inntektsgrunnlag og bedre tider.

Fra Trøndelags Historie, bind 3: Grenda blir global 1850-2005, s. 259-260

Kilder