Sagbruksarbeidere ved Hyttfossen Bruk (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Industri og bergverk får problemer

Trøndelags dominerende sentralsted, Trondheim by, med sin import- og eksporthandel og industriproduksjon var den store motor i landsdelens økonomiske system. I tillegg fantes det et nettverk av «hjelpemotorer» i form av småbyene og tettstedene som ved siden av handel med sitt nære omland, var dominert av et ensidig bedriftsliv basert på gruve- og metallutvinning som for eksempel på Røros, i Meråker, i Orkdalen eller sagbruksindustri som i Namsos.

Nedgangstider
Da etterspørselen etter norske skipfartstjenester, fisk og fiskeprodukter, trelast, tremasse og metaller falt dramatisk, fikk dette store konsekvenser for Trøndelag. Alt sommeren 1920 ble 160 mann på Orkla Grubers anlegg på Thamshavn oppsagt på grunn av lavere etterspørsel, og året etter ble også de små trevarefabrikkene og sildolje- og hermetikkindustrien på Orkanger rammet.

Verre skulle det gå for ensidige industristeder preget av sagbruksindustri og trelastindustri som for eksempel Namsos. Her ble det stille på sagbrukene som i dagligtale ifølge byhistorikeren Sigurd Krekling hadde oppnavn som «Pina», «Faligheita», «Fleska» og «Karavoligheita». Selv om byens eldste sagbruk, Van Severen eller «Gammelsaga», berget seg gjennom krisa på et vis, var problemene nesten permanente i Namsos i mellomkrigstida. Så sent som i 1935 var omtrent en tredel av byens befolkning avhengig av forsorgen. På Steinkjer måtte byens eneste større bedrift, Steinkjer Dampsag og Høvleri, si opp arbeidere alt i april 1921. I 1925 måtte den innstille driften, og i åra som kom, var «Dampsaga» bare i virksomhet i enkelte kortere perioder, aldri med fullt mannskap.

Bergverkene ble hardt rammet
Verst gikk det kanskje med den trønderske malm- og kobberproduksjonen. Røros verk hadde nesten permanente problemer gjennom hele mellomkrigstida. Alt i 1920 sto smeltehytta helt stille, og det var årlig driftsinnskrenkninger i den ordinære driften ved de ulike gruvene med kanskje åra 1921–22, 1927, 1932 og 1934 som de aller verste. Konjunkturproblemene ved denne hjørnesteinsbedriften skulle bli den viktigste årsaken til den omfattende arbeidsløsheten som red Røros som en mare under hele mellomkrigstida. Også gruvene i ulike bygdesamfunn ble rammet. Kjøli gruver i Ålen var i drift i kortere perioder fram til 1930, da driften ble helt innstilt inntil kommunen overtok i 1933–34, og Fosdalen Bergverk i Malm ble også stadig rammet av driftinnskrenkninger.

1931-34: De vanskeligste åra i Tondheim
Næringslivet i Trondheim slapp noe lettere fra det under den første etterkrigskrisa 1921–23, men ble hardere rammet av følgene av paripolitikken og av den store verdenskrisa med åra 1931–34 som de vanskeligste. Skipsfarten var beskjeden i Trondheim som i landsdelen forøvrig, men verkstedsindustrien fikk tidlig store problemer. Alt fra 1923 av ble flere bestillinger ved byens største arbeidsplass Trondhjems mekaniske Verksted kansellert, og verftet gikk inn i en periode av tunge år. Både arbeidsstokken og arbeidstida ble redusert, og datterbedriften Trolla gikk over til fire dagers uke. Også de øvrige bedriftene innen jern- og metallindustrien i byen måtte tidvis gå til driftinnskrenkninger eller full stopp.

Prisfallet og inntektssvikten i næringslivet førte igjen til at bedriftene fikk vansker med å betale renter og avdrag, og fra 1923 av ble Trondheim rammet av en bankkrise som fikk ringvirkninger i deler av næringslivet i landsdelen. Den mest alvorlige følgen av driftsinnskrenkningene og konkursene var arbeidsløsheten, som skulle bli det største sosiale problemet i mellomkrigstida både i by og bygd.

Fra Trøndelags Historie, bind 3: Grenda blir global 1850-2005, s. 267-268