Lensmannshistorie

Lensmannen stammer trolig fra kong Sverres tid (1177-1201). Lensmannens oppgaver omfattet i grove trekk innkreving av skatter og avgifter til kongen, å bistå rettsvesenet og å være politi på landsbygda.

Sysselmannen var den administrative lederen for et syssel. I landet var det rundt 50 sysler på 1100-1200-tallet. Syslene ble erstattet av len i 1308. Lensmannen hjalp sysselmannen og fungerte også for denne. Utover på 1300-tallet var det en kraftig økning i antall lensmannsdistrikter. Dette førte til at lensmennene ofte ble knyttet til små distrikter. Etter hvert ble sysselmannen erstattet av fogden. Fogden (futen) var opprinnelig lensherrens tjener, men da lensherrene senere forsvant, ble fogden en viktig brikke i kongens embetsverk, bl.a. som skatte- og bøteoppkrever. Fogden hadde ansvaret for lov og rett på kongens vegne. Lensmannen var hans viktigste hjelper i utførelsen av disse oppgavene. Antallet lensmenn ser ut til å ha økt ytterligere på 1500-tallet, men oppgavene synes fremdeles å ha vært stort sett de samme som ved opprettelsen av lensmannsinstitusjonen; innkrevingsoppgaver og utøvelse av politimyndighet.

Eneveldet
I 1661 ble eneveldet innført i Danmark/Norge, og forvaltningen ble endret. Landet ble inndelt i amt, og amtmannen ble nå lensmannens overordnede. Det var omtrent 300-350 lensmenn i landet rundt 1660. Eneveldet førte til et sterkere embetsmannsstyre, og lensmennenes stilling som det ytterste forvaltningsledd ble styrket. Lensmennenes stilling som statsfunksjonær ble også sterkere understreket og deres oppgaver ble etter hvert utvidet.

1800-tallet
I løpet av 1800-tallet begynte lensmennene å ansette medhjelpere. Disse ble lønnet av lensmannen selv. Medhjelperne fikk autorisasjon av amtmannen om hvorvidt den enkelte betjent kunne opptre på lensmannens vegne som politi.

Oppløsningen av unionen med Danmark i 1814 førte ikke til vesentlige endringer i lensmannsetaten. Lensmennene utgjorde fortsatt det underordnede politi på landet, samtidig som de var tillagt en rekke sivile gjøremål, i første rekke oppebørsel (innkassering) og skatteinnfordring.

Lensmennenes politigjøremål knyttet seg både til ordens- og kriminaltjeneste. Heller ikke innføringen av kommunalt selvstyre i 1837 påvirket systemet med fogder og lensmenn på landet.

Politidistrikter
På slutten av 1800-tallet ble fogdembetene spesialisert, slik som byfogdembetene var blitt 200 år tidligere. Spesialiseringen av byfogdembetene hadde ført til opprettelse av politimesterembeter og til en egen politietat. På landet førte denne spesialiseringen av fogdembetene utviklingen enda et skritt videre. Politiet i byene og på landet ble nå stilt under felles ledelse ved at landet ble inndelt i politidistrikter med en politimester som øverste sjef både for bypolitiet og for lensmennene i deres egenskap av politi.

Flere oppgaver
I 1894 ble det bestemt ved lov å avskaffe fogdeembetene. Dermed fikk lensmennene overført flere oppgaver som tidligere hadde ligget under fogdeembetet. De nye politimesterembetene ble tillagt de områdene som tidligere i stor utstrekning hadde tilsvart de tidligere fogderier.

Skillet by og land opphørte
Med den nye reformen opphørte det skarpe skillet mellom by- og landpoliti. De fikk nå en felles ledelse, med en politimester som øverste sjef. Men dette gjaldt bare politioppgavene, ikke lensmennenes sivile gjøremål eller administrasjonen av lensmannsetaten. Lensmannen skulle fortsatt være lokal representant for ulike statlige etater hvis grenser sjelden falt sammen med politidistriktets. Den administrative ledelsen av lensmannsetaten var underlagt Fylkeskommunene helt til 1994, da også den administrative ledelsen ble overført til politimestrene.

Kilde:
St.meld. nr. 22 (2000-2001)  "3. Politi- og lensmannsetaten i dag - en tilstandsvurdering".
Justis- og politidepartementet
Olav Nordstoga:  Lensmenn i 800 år, 1992.