Trondheims første ”politi”

Magnus Lagabøtes bylov fra 1270-tallet nevner Gjaldkeren som den øverste leder av administrasjonen i byen, herunder hørte også lovens håndhevere. Han skulle ta vare på og arrestere tyver, drapsmenn og andre forbrytere og sette dem i myrkstova (arresten), og han skulle fullbyrde straffedommer.

Gjaldkeren i senmiddelalderens Trondheim sto i førersetet for det vi i dag kaller ordenspolitiet. En retterbot av 1306 forteller at gjaldkeren også skulle forhøre seg og foreta ransaking om det foregikk lovbrudd i byen. Han hadde slik oppgavene til dagens kriminalpoliti.

Tjenestemenn
Gjaldkeren hadde ombudsmenn og sveiar til å hjelpe seg i sitt embete. Dette var de eneste i kjøpstaden som hadde lov til å bære våpen i fredstid. Til selve vaktholdet hadde gjaldkeren tårnvektere (stopulsvardmenn), som hadde vakt i kirketårnene, og de patruljerende vekterne (gonguvardmenn) som patruljerte i gatene. Patruljestasjonene var fastsatt i Magnus Lagabøtes bylov.

Ransakvardmenn
I Trondheim var det 6 patruljerende vektere, disse kan jamnføres med de senere politikonstabler. Disse ble ansatt av gjaldkeren etter tilråding av byrådet. Videre var det ansatt ransakvardmenn til å inspisere vekterne. De senere overkonstabler kan sammenliknes med disse. Byloven fastsatte at 6 vektere skulle holde vakt i byen hver natt, disse gikk faste ruter gjennom byen. Om inspeksjonen av vekterne heter det i loven:

om de (ransakvardmennene) finner vekterne sovende på vakta og (eller) de ikke er kommet på vakt når det ringer til ildslukking da bøte de en øre eller blir kastet i fengsel. Da har de forsømt sin vakt, om det blir ild løs i byen og andre folk blir det var før de, eller hær kommer til byen, et langskip eller flere ...[1]

Kontorarbeid
Til å hjelpe seg med kontorarbeid og etterforskning hadde gjaldkeren ombudsmennene og sveinene. På mange måter det samme arbeidet som de senere politibetjentene og politifullmektigene utfører. Grovt sett ser vi at senmiddelalderens "politi" hadde den samme gradsinndeling som dagens politi, selv om mye ved tjenesten og oppgavene ikke er sammenlignebart.

[1] Sverre Utseth 1946 s. 12-13

Kilde:
Sverre Utseth:  Trondheimspolitiet gjennom tusen år, Aktietrykkeriet 1946

Kilder