Nattmannshuset med Skansen st.

Nattmannshuset

(Trykk på bildet for full størrelse)

Hvorfor ble noen stemplet som uærlige?

I 1879 søker K. Dahl om nattmannsstillingen i Trondheim. Men han ber samtidig om hjelp til å skaffe husrom, siden nattmannen hadde et arbeide som medførte utestenging fra samfunnet. Uærlighetsbegrepet var rotfast i befolkningen, og det var forbundet med skam bare å snakke med nattmannen.

En som ble sett på som uærlig, var et besmittet menneske, et utskudd i samfunnet. Uærlighetsstemplet kunne man få på flere måter. Man kunne bli det gjennom fødsel, slik trellene var det i tidligere tider, taterne fikk også samme stempel. Taterne var ofte uten fast bopel og arbeid. Selv langt ut i etterkrigstiden forsøkte myndighetene å kontrollere taterne og de ble uglesett av befolkningen.

Uærlig ble man også om man hadde begått kriminelle handlinger og politiske forbrytelser. Selv en selvmorder var en paria, en som var utstøtt, og liket fikk ingen kristen begravelse.

Men det fantes enda en gruppe uærlige, det var de som ble det på grunn av sitt yrke. Rakkeren eller nattmannen og bøddelen er eksempler på dette. De ble ikke uglesett på grunn av noen lov som slo fast at de var uærlige. Det var en eldgammel oppfatning som gjennomsyret samfunnet, og det var nært knyttet til det å utgyte blod. Man sto i en dobbeltrolle overfor både rakkeren og bøddelen. Samfunnet var avhengige av dem, men man ønsket ikke å ha noe med dem å gjøre.

Bøddelen - en nødvendighet!
Når domstolene dømte en mann til døden eller til radbrekking, var man avhengig av at noen kunne påta seg gjærningene. Den som utføre dette frem til midten av 1700-tallet, var bøddelen. (Etter den tiden var det skarpretteren som sto for henrettelser og annen kroppslig avstraffelse). Under henrettelsen eller torturen overførte samfunnet den skyldfølelsen de hadde overfor offeret til bøddelen. Det var han som hadde utgytt blodet og utført de groteske handlingene. Han ble syndebukk, en forbannet og uærlig person.

På samme måte var rakkeren uærlig i sitt arbeid med å flå hester, fjerne døde dyr, ta livet av uærlige dyr, fjerne søppel fra gatene og tømme latriner for byborgerne. Uærlige dyr var slike dyr man ikke spiste, hund, hest og katt.

Ikke snakk med rakkeren!
Før jul i 1746 solgte Ole Mortensen litt fisk til Jon Ellingsen, også kalt Rakker  - Jon. Dette var nok til at naboene skjelte ut både Ole og familien hans. Man skulle passe seg vel for å ha omgang med nattmannen (rakkeren). Ole måtte til slutt søke Trondhjems magistrat om oppreisning, for å få tilbake sin plass i samfunnet, som ærlig mann.

Hvem villa da påta seg slikt arbeid?  
Når det å være rakker eller bøddel medførte en så stor belastning for en selv og familien, så skulle man ikke tro at det var mulig å få noen til å påta seg slikt arbeide. Det hjalp lite at magistraten og kongelige dekreter slo fast at arbeidet var ærlig. Folketroen var det vanskelig å gjøre noe med. Forbrytere som var dømt til lange fengselsstraffer, ble tilbudt friheten mot å påta seg nattmannsposten. Men de avslo som regel; heller sone livstid i slaveriet enn å være rakker! Til tross for dette fikk magistraten ansatt både rakkere og bøddel, og man kan regne med at det ikke var Guds beste barn som påtok seg oppgaven.

Brutal framferd
En som var dømt til livstid på slaveriet, påtok seg oppgaven i 1743. Men mannen var bare nattmann i ett år før han ble avsatt og puttet tilbake i slaveriet. Han hadde brutalt overfalt flere personer før han ble avsatt.

Brutale nattmenn finner vi også på slutten av 1800-tallet. En som både var slakter og nattmann mister til slutt arbeidet etter en klage fra Dyrebeskyttelsen.

1879
I 1879 skulle man tro at den gamle folketro hadde begynt å slippe taket. Men søknaden som Karlsen skriver til magistraten, viser klart at misstilliten fremdeles var sterk; som nattmann var det ikke lett å skaffe husrom.

Kilder:
Asbjørn Lund: Vandringer i det Trondhjem som svant. Trykt: Arbeideravisa 1980.
Statsarkivet i Trondheim
Trondheim Byarkiv

Kilder