lov

(Trykk på bildet for full størrelse)

Løsgjengerloven – loven mot de utstøtte

Lov om Løsgjengeri, Betleri og Drukkenskap av 31. mai 1900, var på mange måter en klasselov. Såkalte løsgjengere kunne bli sittende nesten en mannsalder i fengsel fordi de ikke hadde fast bopel og dessuten slet med alkoholproblemer. Først i 1970 opphørte denne tvangsarbeidsordningen.

Høyrepolitiker og senere statsminister Jan P. Syse skrev i Aftensposten så sent som i 1973: "Tvangsarbeide burde være en ypperlig terapi. Skal vi sikre fremskrittet må vi i tide fjerne det vi kan kalle sanden i maskineriet." De som ikke hadde noe å bidra med i samfunnet skulle stues bort. Dette var vanlige tanker som hadde vært rotfestet i norsk rettspleie og samfunnsdebatt helt siden 1800-tallet. Men også i århundrene før ble fattige og tiggere sett på som mennesker som representerte et økonomisk, moralsk og ordensmessig problem for samfunnet.

Fattiglovene
Forløperen for løsgjengerloven var de såkalte fattiglovene. En av dem var loven av 1845. Der sto det om de "urette fattige", dette var mennesker som "ere hengivne til Ørkesløshet eller Drukkenskab og ikke kunne lovlig ernære sig". Ettersom tukthusene gradvis hadde gått over til å være rene straffeanstalter, ble det etablert arbeidsanstalter for tiggere og omstreifere.

I 1863 kom en ny lov med en enda strengere definisjon av hvem som var fattige, og derved hadde lovfestet rett til fattighjelp. Man hadde et skille mellom de verdige og uverdige fattige.

Med Løsgjengerloven av 1900 ble de tyngste og mest "uverdige" fattige skilt ut fra fattigloven. De fattige som var arbeidsføre, skulle dømmes til tvangsarbeid i statlige anstalter. Som tidligere havnet "løsgjengerne" i Trøndelag på Tukthuset, senere Trondheim Straffeanstalt.

Tvangsarbeid
På 1960-tallet var Opstad tvangsarbeidshus på Østlandet den viktigste anstalten for løsgjengerne, de fleste innsatte hadde tilhold i Oslo. Gjennom det meste av 1960-tallet satt det i underkant av 200 menn på Opstad. Kvinnene havnet på Bredtveit.

Reglementene for tvangsarbeidsanstaltene og fengslene var nesten identiske. Loven hadde en grense for 18 måneders tvangsarbeid første gang, og tre år om vedkommende hadde vært dømt tidligere. Antallet bøter var også avgjørende for om retten besluttet å gi straffarbeid. På anstalten var det oppbevaring som var det viktige, ikke å omforme de innsatte så de passet inn i samfunnet utenfor murene.

Opphevelse 
Det skulle gå helt til 1970 før man endret innholdet i Løsgjengerloven, som førte til at tvangsarbeidsordningen opphørte. Endringene ble foretatt av et enstemmig Storting. Saksordfører Olav Totland siterte fra en av aksjonsgruppene mot tvangsarbeidsordningen. "Så lenge vårt samfunn skaper uteliggere, får vi se det i øynene. Det er bedre med et sant bybilde enn et rent bybilde".

Bybildehygienen
Samtidig med opphevelsen av tvangsarbeidsordningen startet krigen for bybildehygienen, da særlig i Oslo, hvor det var flest hjemløse. Det ble lansert andre typer tvang, i et forsøk på å kontrollere de bostedsløse. Et mindre drastisk forslag var å starte en storstilt utbygging av vernehjemsplasser. Det ble utarbeidet flere offentlige rapporter som i stor grad konkluderte med at institusjonstankegangen var løsningen på fattigdomsproblemet. Myndighetene så i for liten grad på alternative tiltak, som botrening og gradvis tilvenning til samfunnet.

Løsgjengerloven opphevet
Først i 2005 ble løsgjengerloven opphevet. Loven var lite brukt de siste årene, bortsett fra § 17 om ordensforstyrrelser i beruset tilstand. Denne bestemmelsen ble overført til Straffelovens bestemmelse om ordensforstyrrelser.

Velferdslovene
Med økt velstand og utbygging av velferdsstaten i etterkrigstiden forsvant også mange av de fattige bostedsløse. De lovene som på mange måter er grunnpilarene i velferdssamfunnet, er Lov om folketrygd av 1967 og Loven om sosiale tjenester av 1991. Folketrygden sikrer alle et minstemål av sosial og økonomisk trygghet gjennom hele livet, enten dette er barnetrygd, syketrygd, uføretrygd osv.

Sosialtjenesteloven skal sikre de svakeste i samfunnet en viss trygghet. Den skal bedre levekårene for de som faller utenfor, og bidra til økt likeverd og likestilling. Målet er også å forebygge sosiale problemer. Loven skal sørge for at enkeltmennesket skal ha mulighet til å leve og bo selvstendig og ha en meningsfull tilværelse sammen med andre.

Gjennom lovverket viser myndighetene at fokuset er flyttet fra institusjonstankegangen til individet. De som faller utenfor samfunnet, skal hjelpes, ikke skjermes for samfunnet. Målet er å få dem det gjelder integrert i samfunnet. Dette kan skje gjennom botrening og sosial trening.

Kilder:
Anne Marit Thorsrud: "Kampen om løsgjengerloven", Rus & avhengighet nr 4, 2000
www.regjeringen.no - Justis- og politidepartementet