N-0172-1..jpg

Steinkjer skole ca 1985 med den gamle gymnasbygningen th. Bygningen var bygd 1935 etter teikningar av Claus Hjelte. Første rektor var Johan Kvarving.

Foto: Kolbein Dahle

(Trykk på bildet for full størrelse)

Den kommunale krisa

Aldri har det vært så mange kommuner i Trøndelag som i den perioden. I 1947 var det 55 herredskommuner og en bykommune i Sør-Trøndelag (Trondheim), og i Nord-Trøndelag 45 herreder, to ladesteder (Steinkjer og Namsos) og en kjøpstad (Levanger).

Oppdeling av kommunene
Kommunikasjonene er en del av forklaringa på mangfoldet. Land skilte og sjøen bandt. Frøya var delt i to kommuner (Nord-Frøya og Sør-Frøya), og Hitra i fire (Hitra, Kvenvær, Fillan og Sandstad). Ja, i mellomkrigstida foregikk det en ytterligere oppdeling av kommunene. I 1920 ble Orkdal delt i tre, Orkdal, Orkanger og Orkland. I 1924 ble Hemne delt i Hemne, Snillfjord og Vinje, og endelig i 1926 ble Røros delt i fire kommuner: Røros, Røros Landsogn, Glåmos og Brekken. I Nord-Trøndelag var det færre nydannelser i denne perioden, men i 1923 ble tre nye kommuner skilt ut av Grong, Harran, Namsskogan og Røyrvik.

Argumentene for oppdeling kunne være geografiske og kulturelle, men det var nok oftest økonomiske årsaker som lå til grunn for at deler av en kommune ønsket å løsrive seg. Om alle småkommunene førte til større nærhet og et bredere demokrati kan diskuteres, men de hadde alle lite å tilby sine innbyggere, og ressursene var små. Ved inngangen til 1920-åra balanserte for eksempel kommunebudsjettet på Frosta med ca. 135 000 kroner, i Snåsa med 236 000, mens i utkantkommunen Tydal lå snittet for 1920-åra på bare ca. 30 000 pr. år.

Aktivitetsnivået i landkommunene var også beskjedent. Lite ble satt i gang utenom det aller nødvendigste som å drive en lovpålagt folkeskole og tilfredsstille kravet om et minimumstilbud av forsorgsstøtte til trengende og tilby innbyggerne en beskjeden form for helsevesen. Noen kommuner hadde imidlertid tatt et større løft ved å bidra til utbygginga av de første elektrisitetsverkene. Det hadde de gjort ved hjelp av store låneopptak, foruten at mange kommuner også hadde garantiforpliktelser overfor Småbruker og Boligbanken og andre banker.

Bykommunen Trondheim
Trondheim sto i en særstilling i Trøndelag. Ved inngangen til mellomkrigstida så en liksom i de øvrige storbyene i Norge tilløp til den velferdskommunen som skulle bli normen i en senere tidsalder. Med et budsjett som balanserte med om lag 30 millioner kroner i 1920, var kommunen en tilrettelegger for byens næringsliv i kraft av at den sto for utbygginga av byens infrastruktur som kommunikasjonene, energiforsyningen, vanntilførselen og avløpsnettet. Det kom til uttrykk ved at det ble bygget et kommunalt slaktehus og et nytt gassverk, og dels som en følge av problemene under første verdenskrig, en kommunal kull- og vedhandel, fiskehandel og et kommunalt bakeri.

«Kommunaliseringen» kulminerte ved inngangen til 1920-åra med det kommunale renholdsverket på Sluppen. Mye av virksomheten var organisert i form av kommunale bedrifter med egen administrasjon, egne budsjetter og regnskaper, men den var politisk styrt. Det gjaldt eksempel Trondheim havn, Trondheim elektrisitetsverk, Trondheim kinematografer og Trondheim Gassverk. I 1920 innførte Trondheim kommune også en kommunal alderspensjon. Ifølge denne ble det i startfasen utbetalt 720 kroner pr. år for enslige og 1200 kroner for ektepar.

Ved inngangen til mellomkrigstida var Trondheim kommune en mektig institusjon i byen og med ca. 1500 til 1600 tilsatte en betydelig arbeidsgiver. Kontrasten var slående til landkommunene, som i de fleste tilfelle manglet et administrativt apparat, og der ordføreren, kommunekassereren og likningssekretæren fikk noe godtgjørelse ved siden av sitt ordinære yrke.

Kommunal krise
Problemene i næringslivet skulle imidlertid føre til en omfattende kommunal krise både for byene og landsbygda i mellomkrigstida. Skatteinntektene sank dramatisk. Selv om skattetrykket var mindre enn i våre dager, maktet mange ikke å betale skatten. Så sent som i skatteåret 1935/36 var 43 prosent av skatteyterne i Tydal skyldig skatt. Det var også store forskjeller mellom kommunene på grunn av skjønnsmessig likning, og i valg av reduksjonstabellene som fastsatte fradragsmulighetene. Kommunene forsøkte å møte vanskene ved å øke sine inntekter.

En lov av 1911 fastsatte størrelsen på prosentsatsen eller skatteøret som en sa, på formue og inntekt, og kommuner som gikk ut over maksimumssatsen på 12 prosent, måtte søke om dispensasjon. I løpet av mellomkrigsåra ble omtrent alle trønderske kommuner tvunget til å gå til dette skrittet, og de fleste av dem fikk et skatteøre opp mot et maksimum på 20 prosent, og mange valgte også den dårligste av seks mulige reduksjonstabeller. Noen kommuner som for eksempel Overhalla i 1932, måtte gå til tvangsinndriving av skatten på nesten 50 000 kroner. På Frosta forteller historikeren Per Reidar Christiansen at det som regel skjedde ved utpanting og tvangsauksjoner over kyr. År om annet måtte de fleste kommuner likevel gå til sanering av skatter som ikke var betalt, eller skatterestanser som det het i tidas terminologi. I 1930 ble eksempelvis 165 000 kroner i «uerholdelige skatter» strøket på budsjettet i Namsos kommune.

Inntektene sank, utgiftene øker
Parallelt med at inntektene for kommunene sank, så økte utgiftene. Forsorgsutgiftene steg dramatisk, og både herredskommunene og fylkeskommunene måtte sette i gang nødsarbeid da statstiltakene og statstilskuddene på langt nær strakk til. Og så hadde mange kommuner liksom privatpersonene hadde det, en stor utgiftspost i form av renter og avdrag på lån. Fylkesskatten, som var stigende i mellomkrigsåra, var også tung å bære for mange kommuner.

En annen utveg mange kommuner grep til, var å skjære utgiftene ned til beinet. Og ville ikke kommunene gå til et slikt skritt, kunne departementet gripe inn. Men utgiftene var bundne til forsorgsutgifter, renter og avdrag på gjeld, fylkesskatt og litt til nødsarbeid. Det ble satt ned «øksekomiteer» som fikk i oppgave å finne utgiftsposter en kunne spare på, som for eksempel i Overhalla. Resultatet var som regel magert, selv om lærerne i bygda måtte gå ned ti prosent i lønn.

Sparetiltak i Trondheim
I Trondheim kommune sank budsjettene fra ca. 30 millioner kroner i 1920 til ca. 20 millioner i løpet av 1920-åra til bunnen ble nådd i midten av 1930-åra med 10-12 millioner. Skatterestansene steg fra fem til åtte-ni millioner kroner pr. budsjettår. Selv om kommunen måtte subsidiere flere av de kommunale bedriftene som gikk med underskudd, gikk til gjengjeld andre, som Trondheim elektrisitetsverk og Trondheim kinematografer med overskudd og ga et velkomment tilskudd til bykassa i form av eiendoms- og formueskatter, og ikke minst ved overføring av overskudd, som til en viss grad rettet opp situasjonen noe.

Selv om også Trondheim kommune grep til sparetiltak som for eksempel ved å sette ned satsene på den kommunale aldertrygden, var det lite å hente. En stor del av budsjettet var bundet med for eksempel ca. 20 til 25 prosent av utgiftene til forsorg og 10 til 15 prosent til renteutgifter.

Fra Trøndelags Historie, bind 3: Grenda blir global 1850-2005, s. 276-278

Kilder

Relaterte artikler