Lensmenn i middelalderen

Lensmannen var et slags bindeledd mellom øvrighet og lokalbefolkning. Opprinnelig var han sysselmannens ombudsmann i distriktet.

I senmiddelalderen fremtrer lensmannen mer og mer som en funksjonær i bygdesamfunnet, der en av hans hovedoppgaver var å ta opp prov. Lensmennene utøvde trolig også en viss politimyndighet. I likhet med lagrettemennene ble lensmennene rekruttert fra de høyere sosiale lag i bygdesamfunnet.

Det er bare et fåtall av lensmennene i middelalderen vi kjenner navnene på. I 1488 avla lensmannen Jens på Hottran i Skogn sammen med åtte andre menn vitnesbyrd om at Jakop Matsson (Rømer) hadde solgt Storbør til Bertil Jensson. Da lavadelsmannen Erik Krås ga fra seg en part av Rossvoll til domkapitlet, mot at han og hans etterkommere skulle få livstidsfeste på Lyng, føltes det nok betryggende at lensmannen Torkild Jønsson beseglet avtalen. Torkild Jønsson er ganske sikkert identisk med Torkild på Stiklestad, som betalte mer i formuesskatt enn noen annen i Verdalen ifølge tiendpengeskatten 1520. Manntallet for den samme skatten forteller at Guttorm i Lorvik var lensmann i Sparbu. Også han figurerte øverst på formuetoppen i sitt distrikt.

Man kan så spørre seg om hva som var årsak og virkning her. Ble disse mennene plukket ut til å være lensmenn fordi de var rike, eller var det som lensmenn de skaffet seg rikdom? Trolig er begge deler riktig, selv om vi vet lite om lensmennenes lønningsforhold på denne tiden. Trolig slapp de å betale den vanlige skatten, men en viss godtgjørelse må de også ha fått for å kreve inn skatter og bøter på øvrighetens vegne og det papirarbeid de utførte for sine sambygdinger. Sannsynligvis dekket lensmennene større geografiske områder i senmiddelalderen enn de gjorde senere, folketallet holdt seg jo også på et lavmål. Kanskje var det bare én lensmann for hvert av de gamle fylkene.

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 90