Gårdsrom i Munkegata (Ingressbilde)

Foto: Schrøder

(Trykk på bildet for full størrelse)

Kvinnefengsel i Trondheim

Fra 1600-tallet var Tukthuset innrettet som en oppfostringsanstalt for fattige, her ble også kvinner og barn satt. I 1854 ble en kvinneavdeling opprettet på Elgeseter gård. Fra 1863 fikk man egen avdeling for kvinner i det nye distriktsfengselet i Munkegata. Dette ble benyttet fram til 1937.

Som de mannlige fangene var kvinnene spredt på ulike institusjoner i Trondheim. Men på 1880-tallet startet myndighetene en etablering av et eget kvinnefengsel. Dette ble lokalisert i Christiania tukthus, og fra 1881 tok dette tukthuset bare imot kvinnelige fanger. I 1900 ble denne institusjonens navn "Landsfengselet for kvinner".

De første årene
Historikeren Svein Carstens har klart å rekonstruere hva halvparten av fangene ved TrondheimTukthus satt inn for i tidsrommet 1733-1745. Dette var:

1. Vanartig tjenestefolk         1,6 %
2. Løsaktige kvinner              6,5 %
3. Uforligerlige og lidderlige ektefolk           7,4 %
4. Tredje gangs leiermål         12,3 %
5. Gutter og piker til opplæring                     3,3 %
6. Løsgjengere                        9,0 %
7. Kvinner fradømt livet for blodskam, men benådet          18,0 %
8. Barnefødsel i dølgsmål      4,9 %
9. Forargerlig omgang med barnefødsel        0,8 %
10. Tyveridømte                     8,2 %
11. Ærekrenkelser                  1,6 %
12. Varetekt                           2,5 %
13. Årsak ikke oppgitt           23,0 %

Carstens antar at tiggere og løsgjengere utgjør hoveddelen av pkt. 12: "årsak ikke oppgitt".

Ved å studere tallene ser vi at en stor del av de innsatte var kvinner. Dette var kvinner som i stor grad var dømt for datidens syn på seksuell omgang og fødsel utenfor ekteskap. Man kan trekke linjer til dagens Saudi Arabia eller Yemen når man ser posten "kvinner fradømt livet for blodskam". Ved å ha samleie med sitt søskenbarn kunne man risikere livet.

Endret seksualmoral
Det er først på slutten av 1800-tallet vi ser en endring av synet på seksualmoral. Man fikk nå et friere syn på seksuelt samkvem, og det var ikke lenger forbundet med en straffereaksjon å få barn utenfor ekteskap.

Innesperring som behandling
Legeprotokollene for Tvangsarbeidsanstalten i Trondheim viser at mange av de innsatte led av veneriske sykdommer (kjønnssykdommer). På 1800- og begynnelsen av 1900-tallet trodde legevitenskapen at flere veneriske sykdommer kunne behandles i løpet av en eller to måneder. Med tanke på den tids medisinske muligheter, virker dette underlig i dag.

Undersøkelser av medisinalberetningene for Bergen Tvangsarbeidsanstalt viser at flere prostituerte ble innsatt i anstalten til de ble ansett som friske. Vi kan anta at det samme var tilfelle ved Tvangsarbeidsanstalten i Trondheim. Oppholdet for kvinnene var ikke bare en behandling men også en måte for samfunnet å beskytte seg mot smitte.

Når vi studerer fengselslegens protokoll reigistrerer vi at mange menn også var smittet av veneriske sykdommer. Hvordan samfunnet så på denne smittekilden er mer uvisst. Vi kan derfor anta at kvinnenes behandlig hadde sammenheng med prostitusjon, og man aner en aksept for prostitusjon til tross for at det var ulovlig.

Kilder