Sleggveien på Røros (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

De første bergverkene i Trøndelag

I Norge ble det satt i gang gruvedrift allerede i 1500, men av et beskjedent omfang. Den første kjente omtale av bergverksdrift i Trøndelag stammer fra 1516.

Kobberforekomster
I 1516 skrev erkebiskop Eirik Valkendorf et brev til Kristian 2. og fortalte at de svenske bergmennene som han hadde sendt ut for å lete etter malm, hadde funnet kobberforekomster "8 store Miile Fra Trundem". Mye taler for at disse forekomstene lå på Ytterøya, men at det neppe kan ha vært noen drift av betydning på 1500-tallet. Jern ble det produsert både i Jemtland og Trøndelag på 1500-tallet, men råstoffet ble som tidligere hentet fra myrene.

Kvikne
På 1620-tallet kom det i gang en rekke bergverk rundt om i landet. I 1631 ble det funnet kobber på Kvikne i Tynset, det er vanlig å regne med at bergverksdriften nordenfjells begynte her. Fra først av var det presten Hans Lauritsen som forsøkte seg i i "Prestens Gruve". Større drift ble det da nye forekomster dukket opp og kongen selv gikk inn som hovedpartisant. Lensherren i Trondheim hadde hovedoppsynet med driften av Gottes Gabe (Guds Gave) som gruven ble hetende. Av praktiske grunner ble verket og Østerdal fogderi fra 1639 regnet som en del av Trøndelag.

Kongen viste så stor interesse for kobberverket på Kvikne at han sommeren 1635 reiste dit for å ta det i øyesyn. Han var knapt kommet hjem til København, før han mottok en søknad fra lensherre Oluf Parsberg og fire borgere i Trondheim som ønsket å gå i gang med gruvedrift på Ytterøya. De fem mennene hadde gått sammen i kompaniskap for å drive noen "Kobbergruber, som ligge stille og ikke bruges". Av det må vi slutte at det hadde vært en viss drift her tidligere også.

Gruver på Ytterøya
Kompaniskapet inngikk avtale med bøndene på Ytterøya om at de skulle føre malmen til sjøen. Videreforedlingen måtte foregå på fastlandet, da det ikke var fosser på Ytterøya som kunne drive det store vasshjulet som holdt blåsebelgene i gang. Hyttelva på  Vestrem i Ekne kunne imidlertid brukes til dette formålet. Bøndene i Skogn, Verdalen, på Frosta, i Leksvika og på Inderøya påtok seg å levere brensel til smeltehytta på Vestrem til 20 skilling pr. favn. Det var store mengder som skulle til, idet hver fullgård i Skogn og Levanger skulle levere fire favner. Hogsten foregikk stort sett på kronens grunn.

De som arbeidet ved smeltehytta, fikk full skattefrihet. Den ekstraordinære koppskatten 1645 måtte også arbeiderne her betale. Det var da 25 personer som hadde sitt levebrød ved smeltehytta. Det var borgermester Otto Lorch som var den drivende kraft i kompaniskapet, han hadde ogs høstet visse erfaringer fra Kvikne. Han fikk snart ordnet det slik at han fikk eneansvaret for driften mot å betale de andre en viss prosent av fortjenesten. De andre parthaverne fikk mistanke om at Otto Lorch prøvde å snyte dem. Da Lorch måtte reise ned til København med regnskapene for Kvikneverket i 1643, gikk de tre medeierne til aksjon. De fjenet alt av verdi på Ytterøya og realiserte det som kunne selges i Trondheim. Dette resulterte selvsagt i en rettsak, der visstnok Lorch gikk seirende ut. I 1649 slo en resolusjon fast at Ytterøya kobberverk tilhørte Otto Lorch og ham alene. Ved midten av 1600-tallet drev Lorch også en av de tre kobbersmiene som var i drift i Skogn på denne tiden.

Nye gruver i drift
I kirkene ble kongens utlovning av belønning til dem som fant malmforekomster stadig gjentatt. Den store interessen for kobberproduksjon hadde nok en viss sammenheng med prisutviklingan, da prisen ble tredoblet i frøste halvpart av 1600-tallet. I 1639 fikk lensherren og fire borgere privilegium på å drive kobbergruver i Singsås og i Stjørna. Det ser imidlertid ikke ut til at det ble noen nevneverdig drift på disse stedene. Det ble det derimot på Røros, der verket kom i drift i 1644. I 1652 fulgte så Løkken verk.

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter, s. 175-177

Kilder