Hest med føll (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Bønder og bergverksarbeidere

Bergverkene var avhengige av bruksbøndenes arbeidskraft til kullbrenning, levering av setteved og annen kjøring, men de hadde fremdeles en hovedtilknytning i jordbruket.

Kjønnsdelt arbeid
Vanligvis var det mennene som sto for skogsarbeidet og kjøringen, mens kvinnene dermed fikk større ansvar for jordbruket. Etableringen av bergverkene betydde dermed en forsterket kjønnsarbeidsdeling på gårdene i retning av at mennene arbeidet mer borte fra gården, kvinnene mer hjemme. Det betydde også at gårdene i disse distriktene lettere kunne deles i flere bruk, fordi gårdsbruket ikke behøvde å gi full livberging til famlien. Også husmannsplasser og rydningsbruk ble tatt opp i tilknytning til gruvene.

Kjøring for gruvene
Kjøringen mellom bergverkene og Trondheim tok sin tid. Mellom Røros og Trondheim er det vel femten mil. Føret kunne variere, og med hest og tungt lass kunne turen fram og tilbake ta to-tre uker - kanskje mer. På Røros var det losji i mange gårder for bøndene som kom med lass og måtte vente iallfall over natta og kanskje lenger på å få returfrakt i kobber. Betalingen for losjiet var gjerne hestemøkka som lå igjen - verdifullt som gjødsel på plasshagene rundt bergstaden.

Protester
Kjøringen for gruvene gikk ikke nødvendigvis konfliktfritt. Verket sto sterkt når det gjaldt fastsetting av lønna, men protestaksjoner forekom. I 1686 hadde bøndene i Åmot og på Tynset "sammenrottet" seg mot Rørosverket, og de klarte å få forhøyet betalingen for kullbrenningen. I 1750 var det kjørestreik ved Selbu verk. Det året ble bare 59 tønner malm kjørt fram til smeltehytta, mot 1525 tønner året etter, da taksten var økt fra 84 til 92 skilling pr. tønne. På Røros lot bøndene i 1741 seksti lass korn bli stående underveis fordi betalingen var for lav.

Fra Trøndelags historie, bind 2: Fra pest til poteter, s. 315

Kilder