Løkken verk 1910 (Ingressbilde)

Foto: Karl August Berg

(Trykk på bildet for full størrelse)

Bergverk i Trøndelag

I Trøndelag var de viktigste bergverkene kobberverkene Røros (fra 1644), Løkken (fra 1654) og Selbu (fra 1713).

Drifta ved Selbu kobberverk ble utvidet til Meråker ved midten av 1700-tallet, og etter hvert flyttet hele verket over dit. Selv om Kvikne kobberverk (fra 1632) ikke lå i Trøndelag, fikk dette verket også betydning for bøndene i nabodistriktene. Det ble forsøkt å ta opp kobberverksdrift også andre steder i Trøndelag, som Ytterøya og Skogn, men de var i drift bare kortere perioder. Det eneste jernverket i Trøndelag var Mostadmark jernverk i Malvik, som ble drevet i perioder fra 1650-tallet til 1880.

Tyske arbeidere
Arbeiderne i gruvene og smeltehyttene var delvis profesjonelle bergverksarbeidre hentet fra andre steder. Særlig i den første driftstida ble det rekruttert arbeidskraft i Tyskland. Til Kvikne ble det vervet bergmenn fra Sachsen under trettiårskrigen, og på Løkken verk var tre av fire bergoffiserer tyske i 1664, dessuten to av åtte smeltere, kullbrenneren og en av de seks kullbrennerknektene. De tyske ekspertene - og også vanlige gruvearbeidere - flyttet ofte fra verk til verk slik at kompetansen ble mer spredd enn antallet skulle tilsi. Også utover 1700-tallet foregikk noe innvandring til bergverkene, men da mer spredt. Gruvespråket ble preget av den tyske innvandringen og tysk bergverksterminologi. Ledelsen både ved Røros og Løkken var i hovedsak tysk fram til begynnelsen av 1700-tallet, mens arbeiderne stort sett var norske. På Røros var det likevel lite innvandring direkte fra Tyskland, men flere med tysk opprinnelse kom fra andre bergverk i Norge.

Røros
Da verket var etablert, ble det bygd opp et helt nytt samfunn på Røros. Fra før var det bare noen få bondegårder der. Arbeiderne måtte derfor komme som innflyttere, og de kom fra distriktet omkring, først og fremst fra Gauldalen, men også fra Nord-Østerdalen, Jemtland, Oppdal og andre steder. Gruvearbeidet og arbeidet ved smeltehyttene var spesialisert heltidsarbeid. Likevel fikk også gruvearbeiderne en fot innenfor jordbruket. Båte betjenter og arbeidere drev jordbruk ved siden av arbeidet for gruva. Arbeiderne ble tildelt en parsell - et "bersrom" - slik at de kunne holde noen kyr og sauer. Husdyrholdet var antakelig noe større - opp til fire-fem kyr - på begynnelsen av 1700-tallet enn rundt 1800. Omkring bebyggelsen på Røros lå et belte av "hager" og lenger unna setre og fjellslåtter. Gruvearbeidet var i hovedsak for mennene, mens jordbruket til daglig ble drevet av kvinnene.  

Selbu og Løkken
Også i Selbu var arbeiderne den første tida innflyttere, gjerne fra andre bergverk. Men etter hvert ble de der i større grad enn på røros rekruttert fra allerede eksisterende gårdsbruk. Mange bønder holdt drenger som de leide ut til kobberverket. Der het det rundt 1750 at bondegutter, drenger og husmenn ofte unnlot å komme på arbeid om sommeren fordi arbeidet kom i konflikt med gårdsarbeidet. På Løkken ble det to gårdene Sjølberg og Svorkmo delt inn i små bersrom, der folk kunne så korn og ha et par kyr og noen geiter. i 1734 var det 88 slike plasser der. På Røros ble dt vanlig at arbeiderne fikk fri en måned i den travleste onnetida, og de kunne også delta hjemme i helgene. Arbeidet ved gruver og smeltehytter varte vanligvis fra mandag morgen til fredag formiddag. Den lønna arbeiderne fikk ved gruvene var dermed ikke beregnet som full forsørgelse for familien. Jordbruket skulle bidra.

Så seint om i 1851 bemerket Eilert Sundt at kvinnene med dette jordbruket hadde en nyttig beskjeftigelse som bidro vesentlig til husholdningen, "så meget væsentligere, som melke-kagger er en hovedartikkel i grubearbeiderens udrustning, når han mandag morgen går til gruben for først fredag morgen at vende tilbage til hjemmet". Sundt ble fortalt av alle på Røros at "den arbeiderfamilies stilling var yderst ussel, som ikke ved siden af fortjenesten ved værket også havde noget jordbrug".

Barna var også en del av den felles virksomheten, og deltok både i utkantene av bergverksarbeidet som vaskarryss og med malmsanking og kjøring, og som deltakere i jordbruket og husholdets øvrige arbeid med oppgaver som sanking av mose, høy, ved og gjødsel fra de mange hestene på vei til og fra Røros, mend gjeting og barnepass.

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter, 1350-1850, s. 315-316