En 'industriøs revolusjon'

Veksten i næringsliv og handel på 1600- og 1700-tallet innebar det som er blitt kalt en "industriøs revolusjon" - det vil si en slags "flittighetsrevolusjon". De norske eksportnæringene fiske, trelast og bergverk var alle godt representert i Trøndelag og la grunnen for et endret arbeidsliv i bygdene.

Det betydde at både naturressurser og arbeidskraft ble sterkere utnyttet enn tidligere. Menn og kvinner i de trønderske bondehusholdene gikk i fellesskap, men på ulike måter inn i et samvirke som kombinerte både bondebruket, et intensivert fiske med henblikk på eksport, skogsarbeid og arbeid for bergverkene - sjølforsyning, salgsøkonomi og lønnsarbeid - på nye måter.

Kvinner og menn var avhengige av hverandre
Jordbruket ble drevet av alle husholdsmedlemmer i fellesskap, men med kvinnene som den stabile arbeidskraften gjennom året, mennene som deltakere i onnene. Fiske og arbeid i tilknytning til eksportindustriene ble i hovedsak drevet av menn, men i fiskeforedlingen var kvinnene også med. Og mennenes arbeid var avhengige av kvinnenes arbeid med å utruste dem med mat og klær. Når mennene i Selbu skulle utrustes for en fjortendagers periode i kvernfjellet vinterstid, gikk det hardt ut over matforrådet hjemmet. Når fiskerne på Fosen og i Namdalen skulle ut på vinterfiske, var de avhengige av gode klær som holdt varmen inne og fuktigheten mest mulig ute. Gruvearbeiderne som gikk fra Røros til gruvene inne på fjellet for en uke av gangen, hadde med seg niste som var resultat av kvinnenes stell med husdyra gjennom året. Barna ble opplært i husholdets ulike sysler og delto fra tidlig alder. Jordbruket bidro til å forsørge familiene og gjrode at skogsarbeidere og bergverksarbeidere kunne betales mindre i lønn enn det som trengtes til å forsørge familiene.

Nytt tidsbegrep
Denne "flittighetsrevolusjonene" betydde at tida måtte utnyttes bedre. Vi ser tegn på at et nytt tidsbegrep er i emning. Arbeidet i bondesamfunnet var nok fremdeles basert på årstidenes og døgnets vekslinger, men klokkene fikk også innpass - ikke bare hos embetsmenn, men også hos en del bønder. I Ålen satt bonden og urmakeren Børre Langland og produserte veggklokker for et vidt marked på bygdene. Han førte dagbok over salgene i en årrekke fra 1765 til 1807. Hans Barlien opererte som urmaker i Overhalle i en periode rundt 1800. På Levanger solgte jemtene stueur, de såkalte Moraverk.

Variasjon
De geografiske, topografiske og klimamessige forskjellene i Trøndelag gjorde at næringsdrifta måtte variere. Det gjorde at de ulike delene av Trøndelag i noen grad kunne utfylle hverandre og gå inn i et varebytte. Variasjonen fantes ikke bare geografisk, men også innenfor det enkelte hushold. Livbergingen var avhengig av alle husholdsmedlemmenes innsats - menn og kvinner, voksne og barn, husbondsfolk og tjenestefolk. Bønder var nesten alle i Trøndelag, men hva det konkrete arbeidet gikk ut på og hva utbyttet ble, det varierte.

Fra Trøndelags historie, bind 2: Fra pest til poteter, s. 321-22