Ting og tingsteder i trønderske bygder

Trøndelag var i middelalderen delt inn i to enheter, Ut- og Inn-Trøndelag, som igjen var inndelt i fire fylker hver. Det var nettopp disse småfylkene som i middelalderen skulle bli så sentrale som territorielle og administrative inndelinger. Fylkene kom til å tjene som nyttige redskap både for kirke, kongemakt og rettsvesen.

Tingsamlinger
Innenfor hvert av de trønderske fylkene ble det holdt tingsamlinger, de såkalte fylkestingene. Det eksisterte imidlertid også ting for mindre geografiske enheter. Det er vanlig å anta at det i de fleste bygder var steder hvor det ble holdt tingsamlinger, enten på spesielle steder som var forbeholdt tingsamlingene eller det kan ha vært ambulerende ting rundt i bygdene. Fra andre deler av landet har vi flere eksempler på at tingmøtene foregikk på steder som lå på eller nær stormanns- eller høvdingårder. Kjente eksempler på dette er Haugatinget ved kongsgården Seim og Åkertinget ved storgårdene Åker og Vang på Hedemarken.

Tingsteder i Trøndelag
Om det har vært en slik topografisk nærhet mellom storgårder og tingsteder i Trøndelag har vi få sikre kilder på. Faktisk lar det seg gjøre å identifisere svært få tingsteder i denne regionen. Logtun på Frosta, Øyratinget ved Nidaros, Lagtu i Beitstad og Tislauan i Melhus er de eneste tingstedene som det med noenlunde sikkerhet lar seg gjøre å identifisere i Trøndelag. Navnene Logtun/Lagtu kommer av det gammelnorske ordet Lagatún. Førsteleddet i navnene er laget til log, «lov», sisteleddet kommer av gammelnorsk tún, som betyr «innhegnet sted, gardsplass». Navnet viser altså direkte til stedenes funksjoner i forhold til lov og rettsutøvelse. Lagtu i Beitstad viser trolig til et sted hvor bygdetinget samlet seg i eldre tid, mens det på Logtun på Frosta var lagtinget som samlet seg. Fra Melhus i Sør-Trøndelag kjenner vi navnet Tislauan, gammelnorsk Týslòg. Navnet har blitt tolket som en sammensetning mellom gudenavnet Týr, og log, lov. Tislauan kan derfor betegne et sted som er underlagt denne gudeskikkelsen, og sisteleddet i navnet viser til en forbindelse med ting og rettspleie. Trolig har vi også her å gjøre med et sted hvor bygdetinget kunne samles.

Det er ikke uvanlig å finne kombinasjonen førkristent gudenavn og begrepet «lov» i norske stedsnavn, og dette viser muligens tilbake på det som har blitt omtalt som en eldgammel treenighet, sammenhengen mellom kultsted, tingsted og markeds- eller handelsplass i det førkristne samfunnet. Også i kristen tid har man gjerne opprettholdt en topografisk nærhet mellom gudsdyrkelse og tingsted, svært mange lokaliserbare tingsteder ligger som nabo til kirkesteder og prestegårder.

Konfliktløsning og saksbehandling
Selv om det bare lar seg gjøre å lokalisere få tingsteder i trønderske bygder, så er det vanlig å gå ut fra at det, etter hvert som bosetningen ekspanderte og større menneskemengder kom til å bo tettere sammen, ble behov for fellesorganer som kunne bistå i forhold til konfliktløsing og behandling av saker av betydning for fellesskapet. Tinget ble den viktigste arenaen for kunngjøring av avtaler, for eksempel i forbindelse med salg og kjøp av jord. Samtidig var tinget domsorgan ved ulike former for lovbrudd, det være seg tyveri, drap eller andre former for overgrep. Med dette som bakgrunn er det rimelig å se for seg at det i de fleste bygder eller grendelag var vanlig å kalle sammen til tingmøter. Dette kunne skje enten fordi det hadde skjedd spesielle ting som krevde at et fellesorgan av denne typen grep inn, så som drap eller tyveri, eller det kunne være mer regulære tingsamlinger som fant sted til bestemte tider av året.

Av Gulatingsloven framgår det at ting skulle kunne sammenkalles av den som hadde behov for det. Dette kunne gjøres med så kort frist som fem netter. Hvis årsaken til tingmøtet var manndrap var det vanlig at tingsamlingen fant sted på drapsstedet. Tinget som fellesorgan har altså trolig eksistert i trønderske bygdesamfunn både i middelalderen og i tidligere perioder, men tingstedene har satt få spor etter seg i form av stedsnavn eller annet. Noe av forklaringen på dette kan selvsagt være at det ikke har vært et fast tingsted, men at tinget har flyttet rundt alt etter omstendighetene og de aktuelle sakene som skulle behandles. Vi kan likevel ikke se bort fra at det har vært flere faste tingsteder som vi i dag ikke har noen mulighet til å etterspore.

Fra Trøndelags Historie, bind 1: Landskapet blir landsdel, fram til 1350, s. 196-197