Gård på Frosta

Gård på Frosta

Foto: Inga Berntsen Rudi

(Trykk på bildet for full størrelse)

Med lov skal landet vårt byggjast og ikkje med ulov øydast

De eldste norske lovene vi kjenner er de såkalte landskapslovene. Frostatingsloven var den loven som i middelalderen gjaldt for Trøndelagsområdet og flere tilgrensende landskap, Gulatingsloven gjaldt for Vestlandet, Borgartingsloven hadde gyldighet for kystdistriktene fra landets østgrense til det nåværende Risør, mens Eidsivatingsloven gjaldt for områdene rundt Mjøsa.

Grågås
Landskapslovene kan karakteriseres som territorialisert rett. Med dette mener vi at lovene var gjeldende for alle mennesker innenfor et visst område, territorium, de var ikke knyttet til visse persongrupper slik eldre rettsregler fra kontinentet gjerne var. Frostatingsloven slik vi kjenner den har fått sin form og inndeling under kong Håkon Håkonsson i 1260. Det har imidlertid eksistert ei eldre lovbok. Trolig er det denne som i Sverres saga omtales som Grågås. Navnet Grågås viser sannsynligvis til at boka så gammel ut, men det er umulig å si nøyaktig hvor gammel den kan ha vært. Vi kan likevel anta at det på slutten av 1100-tallet fantes ei eldre lovbok for Frostatingslagen (Frostatings lovområde) som folk kalte Grågås, og som man mente inneholdt de gamle, «rette» lovene.

De norske middelalderlovene
Tidligere var det en nokså utbredt oppfatning at de norske middelalderlovene, deriblant Frostatingsloven, var skapt med utgangspunkt i rettsregler som opprinnelig ble overlevert muntlig fra generasjon til generasjon. De lovene som er kjent i skriftlig form fra middelalderen, skulle ifølge dette synet i hovedsak ha sitt opphav i til dels svært gamle muntlig overleverte rettsregler fra førkristen tid. Disse ble så nedtegnet da man i middelalderen fikk et skriftspråk og en skrivekyndig elite som kunne utføre dette arbeidet. I dag vil nok de fleste mene at de norske middelalderlovene i all hovedsak ble skapt av konge og kirke, og at de plasserer seg i en internasjonal lovgivningstradisjon.

Kirke og kongemakt
I middelalderen var ikke minst kirka en formidler av rettsregler med røtter i en gammel, internasjonal lovgivningstradisjon. På 1100- og 1200-tallet engasjerte kongemakten seg stadig sterkere i rettspleien og ble aktiv som lovgiver. En slik forståelse av lovenes oppkomst innebærer at man i liten grad mener middelalderlovene har røtter i en eldre, muntlig lovtradisjon. I stedet ser man lovene som noe nytt som ble skapt av kirke og kongemakt. Selv om vi tar utgangspunkt i at Frostatingsloven i hovedsak er et resultat av kirka og kongemaktens innsats som lovgivere, lar det seg enkelte steder gjøre å finne spor etter eldre rettsregler i lovteksten.

I lovens bestemmelser om bruken av allmenninger finner vi for eksempel følgende formulering: «Allmenningane skal vera som dei har vore frå gammalt av, både dei øvre og det ytre.» Uttrykket «frå gammalt av», som opptrer både her og andre steder i loven, kan antyde bakgrunn i en eldre, muntlig lovformidlingstradisjon. Det finnes også andre uttrykk som åpenbart har til hensikt å legitimere en bestemmelse i alders tids opphav. Dette ble for eksempel gjort ved å henvise til Hellig Olavs tid. Nå er det ikke uten videre gitt at slike utsagn direkte kan tolkes som spor etter eldre rettsregler. I det gammelnorske bondesamfunnet var mentaliteten slik at man ikke uten videre aksepterte at nye lover ble tredd nedover hodet på en. Middelalderens lovgivere kunne derfor ved hjelp av språklige hjelpemidler gi en lovbestemmelse en utforming som gjorde den mer spiselig for bøndene, nettopp ved å vise til «Hellig Olavs tid» eller det som «har vore frå gammalt av».

Eldre rettspraksis
At det har eksistert tingsteder, tingsamlinger og rettsregler i det trønderske bondesamfunnet også før middelalderen, er klart. Og selv om det ikke er grunnlag for å hevde at Frostatingsloven fantes i fast, ferdig utformet muntlig form som så ble nedtegnet i middelalderen, så fantes det elementer av sedvanerett som kunne legges til grunn når deler av loven skulle skrives ned. Det som har eksistert av hevdvunnen rettspraksis åpnet likevel for tolkninger i hvert enkelt tilfelle. Og det måtte gjøres et utvalg av den retten som var viktig nok til å fortjene nedtegning. Forholdet mellom de eldre muntlige rettsreglene og den skrevne lovteksten er det med andre ord nokså komplisert å skulle forsøke å rekonstruere.

Fra Trøndelags Historie, bind 1: Landskapet blir landsdel, fram til 1350, s. 198-199