Steriliseringsloven av 1934

Steriliseringsloven ble vedtatt i juni 1934, etter press fra flere ulike grupper. Loven hadde to hovedmål, den skulle gi ”vanlige” mennesker en ny mulighet til å regulere sin egen seksualitet. Men den åpnet også for en økt kontroll av ”mindreverdige” menneskers mulighet til forplantning.

Ikke rasistisk
Loven var ikke rasistisk i den forstand at den delte menneskene inn i raser med ulike anlegg og ulikt verd. Men det var en arvebiologisk lov, den rettet seg mot mindreverdige arveanlegg hos enkeltpersoner. Steriliseringsloven var ment å være et sosialpolitisk virkemiddel. Det tidlige utgangspunktet dreide seg om kontroll av sedelighetsforbrytere.

Økonomiske grunner
I mellomkrigstidens Norge ble det stadig vanskeligere å avsette midler til forsorg, lukkede anstalter, fengselsvesen og strafferettspleie. Når man har krisetider øker alltid utgiftene til slike sosiale formål, og det i tider der statens midler blir stadig knappere. Argumenter som handlet om å hindre forplantningsevnen til grupper som ville ligge samfunnet til byrde var derfor populære.

Sterilisering som prevensjon
Loven åpnet for frivillig sterilisering for mennesker som ikke ønsket flere barn. Det ble en form for prevensjon, i en tid da prevensjonsmidler var færre og mer utilgjengelige enn i vår tid. Fram til 1969 var det mest kvinner i familier med vanskelige sosiale og økonomiske kår som ble anbefalt sterilisering. Utover på 1970-tallet ble sterilisering en mye brukt metode i familieplanleggingen og nesten like mange menn som kvinner lot seg sterilisere.

Åndssvake og tatere
I perioden 1934 - 1977 ble det foretatt nærmere 44 000 steriliseringer. Av disse er det oppgitt av bare 5 % ble operert uten eget ønske. 95 % ønsket i samme periode å sterilisere seg frivillig.

På 1950-tallet ble 10 % av åndssvake kvinner født mellom 1900-1959 sterilisert. 109 tatere ble sterilisert med bakgrunn i loven, 94 kvinner og 15 menn.

Frivillig sterilisering?
I ettertid er det stilt spørsmål om hvor frivillig inngrepene var. Abortsøkende kvinner kunne for eksempel komme i en tvangssituasjon når de fikk valget mellom abort med påfølgende sterilisering eller å føde barnet. På den samme måten kunne det psykiske helsevern holde en person i institusjon til personen samtykket til sterilisering. Man må også huske på at før 1934 ble sterilisering under tvang foretatt uten tilknytning til lovverket.

Kanskje er det ikke opp til oss å dømme de rådende tankene i mellomkrigstiden og etterkrigstiden, flesteparten av innbyggerne på den tiden så ikke noe galt i det som ble gjort. Men når det gjelder menneskeverdet er det vanskelig å akseptere det som skjedde med statens velsignelse fra 1934 til 1977.