Melding_om_tilbakestående_barn.jpg

(Trykk på bildet for full størrelse)

Tvangssterilisering

I mellomkrigstiden ble det utarbeidet en sosialpolitikk som skulle kontrollere reproduksjonen blant såkalte ”laverestående individer”. Dette mente man var tatere, sigøynere, prostituerte, seksualforbrytere, psykisk utviklingshemmede, sinnssyke og moralsk laverestående mennesker, slik som enslige mødre.

Laverestående individer
Rasehygiene og utvelgelse var ikke bare noe man drev med i det nasjonalsosialistiske Tyskland på 1930-tallet. Tanken om å renske samfunnet for det som ble betraktet som lite verdifulle samfunnsborgere var vanlig sosialpolitikk i den vestlige verden på den tiden. Norge var ikke noe unntak, allerede tidlig på 1900-tallet hadde man diskutert en egen steriliseringslov. I de første diskusjonene om loven var det seksualforbryterne man ønsket å kontrollere.

Kastrering
Spørsmålet var hvordan man skulle hindre dårlig arvemateriale i å spre seg. Helsevesenet hadde flere alternativer å forholde seg til: 1. Sterilisering (kutting av henholdsvis eggledere og sædledere). 2. Kastrering (fjerning av henholdsvis eggstokker og testikler). 3. Atskillelse fra foreldre, plassering på institusjon. 4. En streng ekteskapslovgivning. 5. Prevensjonsveiledning.

Alle disse virkemidlene ble til dels benyttet i mellomkrigstidens Norge.

Forakten for de svake
Sterke grupper i og utenfor det offentlige hjelpeapparatet ønsket å renske ut de laverestående individene som besudlet samfunnet og var til sjenanse for den veltilpassede borger. I et Norge som var preget av krisetid utover 1930-tallet ble tiltak som kunne spare de offentlige budsjettene tatt i mot med takk. Forkjemperne for en steriliseringslov mente at personer som selv ikke kunne oppdra sine barn, burde forhindres i å få barn. Ellers kunne disse barna falle samfunnet til byrde og spre sitt arvemateriale til nye generasjoner.

Internasjonale tanker
At liknede argumenter og lovgivning var å finne i flere vestlige land, styrket steriliseringslovens forkjempere. Det var også en lik oppfatning av steriliseringsspørsmålet blant legene i USA, Sveits, tyskland, England og i de nordiske land.

Legen Ingeborg Aas
Ingeborg Aas var lege i Trondheim fra 1905, hvor hun drev privatpraksis. Fra 1913 ledet hun en nyopprettet poliklinikk for veneriske sykdommer i samme by. Hun var en aktiv pådriver for en steriliseringslov. Mange av de anmodningene som ble sendt Storting og regjering kom i stand på hennes initiativ.

I en artikkel i tidsskriftet Sosialt Arbeid, skrev hun følgende om taterne: "De nyere undersøkelser viser, at en meget stor prosent av omstreiferne er defekte og psykiske undermålere, og de sosiale hensyn ligger tydelig i dagen".

Den norske misjon blant hjemløse
Også kristne grupper ivret for en steriliseringslov. Det var særlig omstreifere som misjonen ønsket å kontrollere. De så på omstreiferne som parasitter og deres levemåte sto i sterk kontrast til de fastboendes livsform og levesett. Omstreiferne eller taterne ble sett på som en trussel mot samfunnets sosiale, kulturelle og moralske orden.

Misjonen hadde også egne virkemidler i kampen mot omstreiferne, de etablerte barnehjem for omstreiferbarna. Her ble barna plassert med eller uten foreldrenes velsignelse. Ofte hadde vergerådene grepet inn for å frata tatere foreldreretten til sine barn.

Kamp mot voldtektsmenn
Kvinner med ulik politisk bakgrunn engasjerte seg i kampen mot sedelighetsforbrytere. Norske Kvinners Nasjonalråd skrev i en resolusjon til Justisdepartementet i 1929 at straffelovens sikringsbestemmelser måtte håndheves strengere for å beskytte samfunnet mot seksualforbrytere. Samtidig burde det innføres regler for tvangskastrering av farlige sedelighetsforbrytere.

Befolkningen var for sterilisering
Det var sterke grupper som ivret for en steriliseringslov utover 1920/30-tallet. Store deler av befolkningen var positive til en lov som kunne frarøve forplantningsevnen hos mennesker som lå samfunnet til byrde.

Kilder:
Aina Schiøtz    Det offentlige helsevesen i Norge 1603 - 2003. Universitetsforlaget 2003.