Minner og tradisjon

Mens begrepet minne dekker fortellinger om det man selv har opplevd, handler tradisjon om fortellinger som har blitt overlevert fra generasjon til generasjon.

Med tradisjon mener en fortellinger som handler om forhold som fortelleren selv ikke har opplevd, men som har blitt overført fra generasjon til generasjon. Minnebegrepet brukes om det folk forteller som de selv kan huske. Om store deler av folks liv er det bare folk selv som kan fortelle, og dette var bakgrunnen for at intervju med eldre ble den viktigste kilden for sosialhistorien fra 1970-tallet som rettet søkelyset mot folks daglige liv.

Et problem med minneskildringer, er at de blir gjort mange tiår etter det som skjedde. Hva kan den som forteller tenkes å ha glemt eller huske feil? Hva som huskes og hvordan det huskes avhenger av hvor viktig det en opplevde var, hvor mye det har blitt snakket om og gjort til et levende minne. å huske og minnes er aktive prosesser hva det som huskes stadig blir tolket og omtolket.[1]

Både dagbokskildringer som har skjedd i samtida og minneberetninger som forteller om fortida er retrospektive, de ser tilbake på noe som har hendt. Begge er tolkninger; tolkningen av det som skjer starter straks noe skjer. Tolkningen blir aldri ferdigstilt, men hvordan ei og samme hendelse blir fortalt varierer over tid og fra situasjon til situasjon. Dagfinn Slettan sier det slik:
Minnet er forestillingen om det opplevde. Minnet er (...) ikke en passiv beholder, men en aktiv prosess der nye elementer kontinuerlig ikke bare "fylles på", men formes av det tidligere opplevde og aktivt støpes sammen med dette. Minnet er med andre ord et nettverk av fortidige inntrykk, ideer, kunnskaper og opplevelser i stadig endring gjennom nye opplevelser.[2]

Et problem når fortellinga fortelles lenge etter det som skjedde, er å avgjøre om tolkinga er av nyere dato, kanskje fra fortellertidspunktet. Man bør altså tenke over at det fortelleren har opplevd i tida mellom hendelsen og fortellingen kan ha gitt grunn for justeringer.

Fortida er tema på flere plan: en fortelling om noe som har vært, og som materiale for å skape det som er og blir. For eksempel når slitet blir framstilt som noe "sunt" eller "godt" koplet med æresforstillinger om at man har klart dette slitet mens alt er mye enklere nå, kan man ikke uten videre regne med at disse forstillingene om det gode slitet fantes i den tida da slitet fantes. Fattigdom kan i en fase av livet ha vært skammelig og vondt, mens det senere kan framstå som ei ære å ha mestret og gjennomlevd. Minnet vokser; både hvilke tema folk kjenner seg i stand til å snakke om og de tolkningene de tilskriver det de husker. Dersom man vil beskrive nøyaktig hvordan det "sunne slitet" foregikk, må man vurdere, på samme måte som med annet kildemateriale, hva en kan stole på og ikke i beskrivelsen av dette arbeidet.


Når en tolker spor etter fortidig liv, vil en stadig finne at de forteller mer enn hva de har å by på i seg selv.[3]


[1]Ingar Kaldal: Historisk forsking, forståing og forteljing s.89

[2]Dagfinn Slettan: Minner og kulturhistorie s. 64

[3]Ingar Kaldal: Historisk forsking, forståing og forteljing S. 96-101

Kilder