Nidelvens arbeideres fane (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Streik

Streik ble vanlig i Norge med industrialiseringa fra midten av 1800-tallet. Streik er nedleggelse av arbeidet fra arbeidstakerne sin side, og er i dag et lovlig virkemiddel i arbeidslivet. Hensikten er å tvinge fram en løsning av en tvist mellom arbeidstakerne og arbeidsgiver, som arbeiderne kan være fornøyde med.

Bakgrunn
Det var med den industrielle revolusjonen i England på slutten av 1700-tallet at streik ble et viktig virkemiddel. Med industrialismen fikk vi store arbeidsplasser hvor det ofte var dårlige og helsefarlige arbeidsforhold. For eksempel var ikke maskinene sikre, det var ofte mye forurensing og arbeiderne jobbet svært lange dager. I tillegg hadde de få rettigheter som i dag er en selvfølge. Dette gjelder blant annet sykeforsikring, svangerskapspermisjon, sykelønn og lover mot barnearbeid. Streik ble brukt og blir fortsatt brukt i dag som et middel for å få bedre lønn, lengre ferie, bedre pensjonsrettigheter, forsikringer eller bedrede arbeidsforhold

Streik og fagforeninger
På 1870-tallet brøt det ut en streikebølge i de største byene i Norge. Jostein Nerbøvik skriver at det aldri tidligere hadde vært så mange streiker som i 1872. [1] Dette har nok en sammenheng med at det var først nå de større industriarbeidsplassene begynte å gjøre seg gjeldende, samtidig som dette gikk utover arbeidet til de gamle håndverkerne. Med streikene begynte også de første fagforeningene å dukke opp. På bakgrunn av industrialiseringa og de dårlige arbeidskårene, oppsto et behov for organisering av arbeiderne. Fagforeningene organiserte arbeiderne innenfor en gruppe og jobbet for å støtte opp under og bedre arbeidernes rettigheter i en bedrift eller i en faggruppe. De første fagforeningene hadde utgangspunkt i moderniserte håndverksfag, og var ofte radikale aktivister. De gikk ofte til ulovlige aksjoner og nedleggelse av arbeidet. Det kunne også komme til sammenstøt mellom streikere og streikebrytere eller med politiet. Nerbøvik kaller den første fasen med fagforeninger en streikebevegelse. [2]

Partipolitikk
Senere kom det nye fagforeninger som ikke var like radikale som de første. De nye fagforeningene ble etter hvert slått sammen i felles forbund og var sterkt politiske. Blant annet ble arbeidersamfunnene dratt inn i det politiske spenningsfeltet mellom Venstre og Arbeiderpartiet på slutten av 1880-tallet. Venstre hadde tidligere vært partiet for arbeiderne, men etter at Arbeiderpartiet kom, begynte de fleste fagforeningene å trekke mer og mer mot AP, og da særlig industriarbeiderne. Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887 og hadde blant annet lovfestet normalarbeidsdag, direkte skatt og støtte til anerkjente og berettigede arbeidsnedleggelser på partiprogrammet. Det var altså et program som appellerte sterkt til arbeidere. I 1899 ble Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon stiftet. Denne organisasjonen, i dag kjent som LO, var er sammenslutning av flere fagforeninger, og hadde et nært samarbeid med AP.

I dag er det organisasjonsfrihet i arbeidslivet. Det betyr at både arbeidsgivere og arbeidstakere har rett til å stifte og drive organisasjoner, eller melde seg inn i eksisterende organisasjoner. [3]

Det store konfliktåret
1889 er omtalt som det store konfliktåret da det var store streiker som gjorde at fagbevegelsen ble radikalisert, og nye foreninger dukket opp. I 1889 var det streik blant typografene og ufaglærte i industrien, men den viktigste streiken dette året var kvinnearbeiderne ved to fyrstikkfabrikker i Kristiania. Kvinnene kjempet ikke bare for lønn, men mest for å få fokus på de helsefarlige arbeidsforholdene. Denne streiken, hvor 10 000 mennesker møtte opp til demonstrasjon, hadde en effekt som gjorde at stadig flere yrkeskvinner etablerte sine egne fagforeninger. [4]

Regler om streik
Retten til å streike reguleres av to lover: arbeidstvistloven av 1928 og tjenestetvistloven av 1958. [5] Lovene sier noe om hvem som har lov til å streike, og når det er lov til å gå til streik. Det er forbudt å streike når en tariffavtale er gyldig, og når det kommer til tvister angående den gjeldende avtale. En tariffavtale er gyldig i en viss periode, en tariffperiode, og det er først når denne perioden er ute og man skal forhandle om en ny avtale, at arbeidstakerne har rett til å streike.

De fleste grupper i arbeidslivet har rett og lov til å streike. Men noen faller likevel utenfor dette. Det gjelder embetsmenn, polititjenestemenn og militære.

[1] Jostein Nerbøvik (1996): Norsk historie 1870-1905: Frå jordbrukssamfunn mot organisasjonssamfunn, s. 134
[2] Nerbøvik: Norsk historie, s. 135
[3] Om gjeldende rett i arbeidslivet, NOU 2001:14, Kommunal- og regionaldepartementet: http://www.regjeringen.no/nb/dep/krd/dok/NOUer/2001/NOU-2001-14/5.html?id=143680
[4] Nerbøvik: Norsk historie, s. 206-207
[5] Caplex: http://www.caplex.no/Web/ArticleView.aspx?id=9334217

Kilder