Elgesæter Fabrikker A/S

(Trykk på bildet for full størrelse)

Sykeforsikringsloven av 1909 - bakgrunn

I 1909 ble loven om sykeforsikring vedtatt av Stortinget. Med denne loven kom det noe helt nytt - nemlig forsikringsprinsippet. Etter en lang kamp mellom de forskjellige partiene på Stortinget var det de borgerliges synspunkt som vant fram; selvhjelpsprinsippet. Dette prinsippet hadde både økonomiske og moralske begrunnelser; fattigbyrdene ville bli mindre, og man mente at når folk forsikret seg selv ga det en selvaktelse og en riktig oppfatning av at man fikk gjenytelser man hadde fortjent om man skulle bli syk.

Den lange veien
Veien fram til sykeforsikringsloven hadde vært lang. Den første idéen hadde kommet allerede i 1885 med den såkalte "Arbeiderkommisjonen" som ble opprettet med bakgrunn i  den sterke økningen i fattigutgifter og behovet for nye sosialpolitiske hjelpetiltak som var bedre tilpasset endringene i samfunnet. Kommisjonens oppgave var å utrede et sosialforsikringssystem for ulykker i industrien, sykdom, uførhet og alderdom, og foreslå vernelover for fabrikkarbeid. Forbildet var Bismarcks idéer om et sosialforsikringssystem i Tyskland, og dessuten engelske planer om alderdomstrygd.

Politisk uenighet
En av årsakene til at det tok så lang tid å få en sykeforsikringslov på plass, var den politiske uenigheten. Fire hovedspørsmål måtte utredes før et lovforslag ville være klart: 1) Hvem skulle forsikres, 2) Skulle forsikringene være obligatoriske, 3) Hvem skulle betale og 4) Hva skulle de forsikrede få igjen? Uenighetene gikk både innad hos de borgerlige og mellom de borgerlige og sosialistene, men det var mellom partiene det ble skapt et avgjørende skille i løpet av striden. De politiske partienes standpunkt var formet på ideologisk grunnlag, og det hele kokte til slutt ned til en kamp mellom liberalisme og sosialisme og om hvor grensene skulle trekkes.

Arbeiderpartiet, som var et ungt parti stiftet i 1887, hadde tidlig gått inn for skatteprinsippet. For eksempel skulle "sygepleien", dvs. jordmorhjelp, legebehandling, medisiner, sykehusopphold og sykepenger, dekkes gjennom skatteseddelen. Begrunnelsen var økonomisk og moralsk. Arbeiderpartiet mente at de som hadde mye, burde gi mye slik at de som hadde ikke hadde noe kunne få hjelp. En slik omfordeling av midler skulle fremme samfunnssolidaritet. Anne-Lise Seip skriver at moral var for sosialistene sterkt knyttet til et samfunnsmessig fellesansvar.

De borgerlige partiene Høyre og Venstre, på den annen side, ønsket å finansiere syketrygden gjennom forsikringsprinsippet.  Det betydde et selvhjelpsprinsipp - at medlemmene av sykekassene via premier skulle dekke alle utgifter, men med noe offentlig støtte fra stat og kommune til administrasjon. Også for de borgerlige understreker Seip de økonomiske og moralske begrunnelsene: Fattigbyrdene ville bli mindre, og det ville bli billigere for samfunnet når folk ble tvunget til å sørge for seg selv. Samtidig mente man at å  forsikre seg ga en selvaktelse og en riktig oppfatning av at man fikk en gjenytelse man hadde fjortjent. Som tidligere nevnt, var det de borgerlige som vant fram, og forsikringsprinsippet ble gjort til hovedfundamentet for norsk trygdepolitikk generelt og syketrygden spesielt.

Sykeforsikringsloven trådte i kraft fra 1911.