Melkefabrikken 1920 (Ingressbilde)

Kvinnelige arbeidere på Melkefabrikken i Levanger

(Trykk på bildet for full størrelse)

Kvinnearbeid

Med industrialismen kom kvinnene inn i arbeidslivet i mye større grad enn før. Den typiske arbeiderkvinnen var ufaglært og utgjorde dermed enn billigere arbeidskraft enn mennene. I industrialderens begynnelse var det stort sett ugifte kvinner som var i arbeidslivet. Da de giftet seg, ble de hjemmeværende husmødre.

Ugifte og gifte kvinner
Det at kvinnene arbeidet en tid mellom konfirmasjonen og ekteskapet var ikke noe nytt da industrialismen kom. Men i perioden fra midten av 1800-tallet fikk vi flere og flere kvinner i arbeidslivet, og det var flere arbeidsplasser for kvinner på grunn av industrien. Årene 1830-1875 var en sterk vekstperiode i norsk økonomi, og det var i denne tida at den første industrien ble etablert. Gro Hagemann skriver at det ikke er tvil om at kvinnelig arbeidskraft ble en viktig ressurs her i landet, men det har ikke vært forsket på hvor betydningsfull den var i en økonomisk moderniseringssammenheng. [1]

Før 1880-årene var det vanlige at kvinnene sluttet i arbeidet da de ble gift. Mange gifte kvinner drev likevel med på en eller annen form for småindustri som kunne gjøres hjemmefra. Men det var jo ikke alle som ble gift og de måtte forsørge seg selv. Disse kvinnene kunne være i arbeidslivet helt opp til 70-årsalderen.

Kjønnsdelt arbeid
Det var stor forskjell på hvilke jobber kvinner og menn fikk. Kvinnene fikk rutinejobber som ikke krevde at man var faglært. På den måten kunne de lønnes desto lavere enn mennene. Åse Camille Skaarer skriver at dette kunne oppfattes som en trussel mot mannlige, faglærte arbeidskolleger som på grunn av kvinnenes inntog fryktet for sine egne arbeidsplasser og lønnspress. [2] Det skal likevel understrekes at det her sjelden er snakk om forskjellig lønn for likt arbeid. Som i jordbruket var det en kjønnsarbeidsdeling selv om de arbeidet innenfor samme industri eller bransje. Et eksempel kan være tekstilindustrien hvor mennene hadde lederstillinger eller tekniske stillinger, mens kvinnene i større grad var produksjonsarbeidere. [3]

Tekstilindustrien var den industrien som sysselsatte flest kvinner fra begynnelsen av. Og slik fortsatte det også. Etter hvert som nye industrier dukket opp, ble dette mennenes arbeidsområde, mens kvinnene fortsatte i den gamle industrien, som tekstilindustrien og fyrstikk- og tobakksproduksjon.

Fagforeninger
Den første fagforeningen for kvinner i industrien var Fyrstikkpakkerskernes Fagforening, stiftet i 1890. Utover på 1890-tallet dukket det opp flere fagforeninger for kvinner. I begynnelsen var det nok mye usikkerhet blant kvinnene selv om hvordan de skulle gripe an dette med organisering, og av og til kunne de få hjelp både av menn og kvinner fra bedrestilte kår som hadde mer erfaring med organiseringsarbeid. Av og til organiserte kvinnene seg sammen med mennene i samme yrke, men av og til var det også direkte opposisjon mellom kvinner og menn. Det var fordi mennene var redd for at de ufaglærte kvinnene skulle presse lønningene ned.[4]

[1] Gro Hagemann: "De stummes leir? 1800-1900", i Ida Blom og Sølvi Sogner (red) (2006): Med kjønnsperspektiv på norsk historie, s. 197
[2] Åse Camille Skaarer: "Kvinner tar steget inn i arbeidslivet", http://www.kvinnerifagbevegelsen.no/temasider/lonnsarbeid/lonnsarbeid_artikkel.html
[3] Hagemann: "De stummes leir? ...", s. 202
[4] Åse Camille Skaarer: "Til streik", http://www.kvinnerifagbevegelsen.no/historie1/

Kilder

Relaterte artikler

Relaterte nettressurser