Bilders retorikk

Hører til Foto og bilder

Historikere har i den senere tid for alvor fått øynene opp for bilders verdi som kilde til kunnskap om fortiden. Bilder utgjør en meddelende form for kilde som kan gi tilgang til store mengder tilsiktet og utilsiktet informasjon.

Bilder byr imidlertid historikeren på en særlig utfordring som har sammenheng med at bilders meddelelser, i motsetning til for eksempel skriftlige kilders, ikke er verbalspråklige. Bildet "sier" med andre ord mye "uten å si det", og har derfor vist seg særlig effektiv som bærer av budskap av ideologisk karakter. Lærer man seg å avkode bildespråkets retoriske virkemidler, kan bilder fungere som kilder ikke bare til kunnskap om fortidens materielle aspekter (som for eksempel redskaper og klesdrakter), men også til kunnskap om fortidens normer, verdier, idealer og livsanskuelser.

Men hva er egentlig retorikk? Retorikk var opprinnelig en lære knyttet til talekunsten og handlet om hvilke midler en god taler kunne bruke for å vinne publikum over på sin side. Overtalelse og overbevisning er imidlertid også viktig i en rekke andre kommunikasjonssammenhenger, deriblant i bildekommunikasjon.

Visse bildesjangre, som for eksempel reklame- og propagandabilder, er overlagt retoriske i den forstand at de er laget med den hensikt å overtale bildebetrakteren til å kjøpe visse varer eller til å slutte seg til visse holdninger og synspunkter. Men likeså interessant kan det være å søke etter ideologiske føringer i rent beskrivende og derfor tilsynelatende verdinøytrale bildesjangre, som for eksempel portretter (offisielle eller private) og bilder som er laget med tanke på vitenskapelig, journalistisk eller andre former for dokumentasjon.

På samme måte som med andre kilder, er det også for bilders vedkommende viktig å bringe en rekke faktuelle forhold på det rene: Hva eller hvem er avbildet? Hvem har laget eller tatt bildet; hvor, når og i hvilken forbindelse? Hva var bildets funksjon og hensikt? Eierskap er også viktig i forbindelse med bilder. Hvem eier bildet: bildeskaperen, den avbildede eller en institusjon? I tilfeller der slike opplysninger mangler kan det likevel la seg gjøre å foreta en omtrentlig plassering av bildet i forhold til tid, sted og sjanger. Dette blir mulig ved at bildet ses opp mot den allmenne bildehistorien, det vil si, opp mot den historien som handler om hvordan bildets sjangre, konvensjoner, funksjoner og brukspraksiser har endret seg over tid.

Det enkle faktum at noe har blitt funnet verdig til å bli avbildet, er i seg selv betydningsbærende. Når det for eksempel gjelder portretter, var det å bli avbildet lenge et privilegium for de få. Dette endret seg i løpet av 1800-tallet da det ble utviklet rimeligere, fotografiske portrettmetoder. Men også her er bildepraksisene megetsigende: Hvem ble avbildet, i hvilke situasjoner og på hvilke måter? Fotografiske portretter ble da som nå brukt som redskap til å fremme en viss sosial identitet. Å bli fotografert er imidlertid ikke alltid et privilegium som tjener den fotografertes interesser. Dette er særlig tydelig i forbindelse med politiet og andre myndigheters bruk av fotografi til identifikasjon av individer. I tilfeller som dette brukes fotografiet som kontroll- eller maktmiddel (se for eksempel Hoel 2007).Hvordan noe blir fremstilt i et bilde er selvsagt særlig avgjørende når det gjelder å avdekke bilders tilsiktede ideologiske budskap så vel som mer eller mindre utilsiktet informasjon om ideologiske forhold. I den forbindelse er det en fordel å ha kjennskap til bildets stilhistorie, det vil si, til hvilke konvensjoner, koder og symboler bildeskapere har gjort bruk av i ulike perioder. Det gjelder også å være oppmerksom på at bilders mening endres når de settes sammen med andre bilder eller med en bildetekst (mer om dette, se Bildeanalyse).

Det interessante når det gjelder bilders retorikk, er hvordan bildeskaperen gjennom enkle virkemidler, som for eksempel plassering i bilderommet, synsvinkel, lysforhold, fargebruk, montasje og bruk av symbolmettede gjenstander, kan styre bildebetrakteren til å komme frem til bestemte konklusjoner. Siden budskapet ikke fremsettes eksplisitt, kan bildeskaperen tillate seg å gå lengre enn det han kunne ha gjort i en verbalspråklig tekst - noe som er særlig påfallende i forbindelse med reklamebilder. Men også i andre bildesjangre utnyttes denne bildets evne til "å si noe uten å si det", som for eksempel i portretter, der bøker, briller, dyre klær og verdigjenstander som tilsynelatende helt tilfeldig befinner seg i den avbildedes nærhet, har til hensikt å fremstille den portretterte som belest, intelligent og velstående. Abstrakte budskap om luksus, status og politiske standpunkter kan med andre ord "gjemme seg" i avbildninger av noe materielt og konkret. Denne ideologiske gjemselleken fungerer særlig effektiv i fotografier, der bildedannelsens automatiske og mekaniske karakter forsterker inntrykket av tilfeldighet og nøytral beskrivelse av materielle forhold. Fotografiet er således et særlig effektivt retorisk medium.

Avdekningen av et bildets materielle og sosiale betydning skjer altså gjennom et aktivt tolkningsarbeid, der analysen veksler mellom tekst og kontekst, mellom undersøkelser av forhold rundt bildet og av bildets egne virkemidler.

Litteratur:
Aud Sissel Hoel (2007): Maktens bilder. Norsk rettsmuseum, Trondheim.
Søren Kjørup (1995): Hvorfor smiler Mona Lisa? En bog om billeder og deres brug. Roskilde Universitetsforlag, Roskilde.
Peter Larsen og Sigrid Lien (2007): Norsk fotohistorie: Frå daguerreotypi til digitalisering. Samlaget, Oslo.