Gården Halseth med folk og buskap. (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Fra sjølforsyning til salgsjordbruk?

Endringene i bondesamfunnet etter 1850 har ofte vært framstilt som en overgang fra sjølforsyning til salgsjordbruk. Men var dette samfunnet så ensidig som vi har lært, eller var det andre trekk ved produksjonen før 1850 også? Vi skal her se litt på hva situasjonen var i perioden før hamskiftet.

Krokann og bondesamfunnet før 1850
"I det gamle bondesamfunnet var - så vidt vi skjønar - det store mål for mannen i uminnelege tider attende å kunne sitje i fred og ro som "sjølvbergand' mann" på eigen grunn." [1]

Det var dikteren Inge Krokann som skrev dette i 1942. Krokann var den som først begynte å bruke begrepet hamskiftet om endringene i bondesamfunnet fra midten av 1800-tallet. Hans beskrivelse av sjølforsyning er i dag en utdatert og forenklet framstilling av situasjonen før det som Krokann kaller "det store hamskiftet".

Fra sjølforsyning til salgsjordbruk?
Det har vært et vanlig syn på hamskiftet at det var en overgang fra sjølforsyning til salgsjordbruk, eller sagt på en annen måte: fra naturalhushold til pengehushold. Dette er noe som har blitt diskutert blant historikerne lenge, og i dag er dette bildet mer nyansert. Det er klart at det var et sterkere fokus på sjølforsyning tidligere, men det var ikke mulig for en bondefamilie å produsere alt den trengte til mat, klær og drikke selv. De beholdt det de trengte selv, og byttet til seg - eller kjøpte - det de manglet. Bøndene i et område hadde gjerne gjensidig nytte av hverandre.

Selv før hamskiftet var det slik at bøndene måtte spesialisere produksjonen etter næringsgrunnlaget og hva som var lønnsomt. Dette kunne variere fra landsdel til landsdel, og også innad i landsdelen. Hvis vi ser på Trøndelag, er det klart at det er store variasjoner innen landsdelen. Selv om varebyttet mellom områder for en stor del foregikk med penger som betalingsmiddel, er det viktig å understreke at hensikten med varebyttet ikke var å tjene på det eller skaffe et overskudd, men å tilfredsstille behovene fra år til år. [2]

Som resten av Norge var også Trøndelag en del av internasjonal handel på 1600-tallet. Fisk, kobber og trelast ble eksportert fra landsdelen, og denne virksomheten påvirket også bondesamfunnet. Produksjonen av eksportvarer var avhengig av blant annet arbeidskraft fra bondesamfunnet for eksempel til skogsarbeid, kjøring av last og og til fiske. På denne måten var bondefamiliene allerede på denne tida en del av et samfunn som byttet varer mot penger.

I Trøndelag
Også Ida Bull trekker fram diskusjonen om bondesamfunnet før 1850 var en sjølforsyningsøkonomi, eller om det var en del av et pengesamfunn der målet var å skape et overskudd. Bull understreker at bøndene i Trøndelag la vekt på å produsere mye av det de skulle bruke selv, men de forsøkte ikke å produsere alt selv. Det er ikke tvil om at bøndene deltok i et marked med kjøp og salg. Bytting av varer var også vanlig. Dette hadde mye med næringsgrunnlaget å gjøre. Som nevnt er det store variasjoner i regionen. Det var store forskjeller på skogsbygdene, fjellbygdene, kystbygdene og de flate kornbygdene, og dette ga grunnlag for byttehandel. [3] Hva folk byttet, var avhengig av hvor de kom fra. Bøndene langs kysten hadde også muligheter til fiske og solgte gjerne fisk. Bønder i skogsbygdene solgte tømmer, mens i fjellbygdene var det en god del som solgte skinn. I tillegg var det mulig å få noe ekstra inntjening blant annet ved å levere ved eller andre forsyninger til bergverkene.

[1] Inge Krokann (1942/1982): Det store hamskiftet i bondesamfunnet, s. 8
[2] Tore Pryser: "Hamskiftet", Paxlex: http://www.norgeslexi.com/paxlex/alfabetet/h/h01.html
[3] Ida Bull (2005): "Et samfunn av bønder - men hva er en bonde?", i Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 322

Kilder