Løvrakere, Gløshaugen (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Kunnskapsbyen

Hører til Trondheim

Undervisning og utdanning har lange tradisjoner i Trondheim. Katedralskolen som ligger like ved Nidarosdomen har røtter tilbake til 1150-årene. Noen hundre år senere , i 1767, førte grunnleggelsen av det Norske Videnskabers Selskab til et større innslag av vitenskap og kultur i byen.

I forrige århundre var det satsingen på skolevesenet for byens barn som var det viktigste. Arbeidet med å bygge ut et godt skolesystem i byen, både for barn og ungdom, fortsatte videre inn i vårt århundre. Dette betydde både at antallet skoler vokste, og at flere fikk muligheten for lengre skolegang.

Den store skoleutbyggingen var ferdig rundt 1920. Singsaker skole fra 1915, og de store nye byggene på Bispehaugen og Ila fra 1921 var de siste store skoleprosjektene før en ny bølge kom på 1950- og 60-tallet. De forandringene som kom i skolevesenet, var derfor i første omgang i undervisningen. På 1920-tallet gikk man for eksempel over fra ettermiddagsskole til formiddagsundervisning. Nye fag som husstell og engelsk kom til på 1930-tallet. Ordninger som skolelege og skoletannlege kom også til i denne perioden. Gammel privat fattigforsorg holdt seg også lenge i skolevesenet; for eksempel med utdeling av sko og klær til de fattige. Gratis måltider til elevene hadde man frem til 1954.

Like viktig som utbyggingen og utbedringen i folkeskolen, var utviklingen av yrkesskolene. Allerede i forrige århundre fantes det forskjellige håndverksskoler. Fra 1920-tallet prøvde man å samle alle yrkeskolene på ett sted; på Kalvskinnet, og under ett navn, Trondheim Fagskole. På Lade fikk man en maritim skole hvor man utdannet sjøoffiserer, stuerter, maskinister osv. Denne allsidige yrkesutdanningen har fortsatt å blomstre i Trondheim, mye av yrkesutdannelsen er også på høyskolenivå. Her kan vi tenke på sykepleierhøyskolen, ingeniørhøyskolen o.l.

Men den viktigste nyskapningen i kunnskapsbyen, var nok universitetet, som ble til da Stortinget vedtok å slå sammen lærerhøyskolen på Lade (AVH), det medisinske fakultetet på Regionssykehuset og den tekniske høyskolen på Gløshaugen (NTH) i 1968. Det nye universitetet ble kalt Universitetet i Trondheim (UNIT), og de tre delene fortsatte hvert sitt liv under en felles «paraply». Tanken var at disse delene av universitetet etter hvert skulle «smelte» sammen til et vanlig universitet. Det viste seg imidlertid at den gjensidige skepsisen mellom Dragvoll (dit AVH flyttet fra Lade i 1978) og Gløshaugen var stor. Da de gamle delene ble nedlagt til fordel for et felles universitet, skjedde det ved et stortingsvedtak i 1995, da universitetets navn ble forandret til Norges Teknisk- Naturvitenskaplige Universitet (NTNU).

Universitetet ga ringvirkninger i byens næringsliv. Den teknologiske ekspertisen ved NTH førte til at en rekke høyteknologiske bedrifter etablerte seg i Trondheims-området. SINTEF var en slik bedrift, som var underlagt NTH. Microdesign var en annen høyteknologisk suksessbedrift. I den gamle trikkestallen på Elgeseter, ble det i 1987 laget et eget senter for små teknologibedrifter, kalt «Tekno-stallen». Trondheim kunne med en viss rett kalle seg «Teknologihovedstaden».

I løpet av de siste tiårene har Trondheim blitt enda mer preget av utdanning, forskning og informasjonsvirksomhet enn tidligere. Produksjon av kunnskaper har blitt så viktig at byen godt kan kalles en kunnskapsby i dag. Færre mennesker lever nå av vareproduksjon og handel. Stadig flere bruker mer tid på å behandle tall og bokstaver, i stedet for å behandle varer. Industrisamfunnet er i ferd med å omformes til et informasjonssamfunn, og Trondheim ligger langt framme i denne omformingen.

Kilde:
Magne Njåstad Trondheim fra 1750 til 1990 - åra. Et studiehefte for ungdomskolen. 1995.

Kilder