TMV sett fra Innherredsveien (Ingressbilde)

TMV med båt i dokk og trikk som passerer

Foto: Anker Maalø

(Trykk på bildet for full størrelse)

Trondhjems Mekaniske Verksted

Hører til Produksjonsbyen

Trondhjems Mekaniske Verksted, TMV, ble etablert som en sammenslåing av Trolla Brug og Fabrikken ved Nidelven, i 1871, men historien strekker seg tilbake til 1843 da Fabrikken ved Nidelven ble grunnlagt. Det ble drevet virksomhet ved TMV fram til 1986, da verkstedet var eid av Aker Engineering. I dag er det butikksenter, utesteder og leiligheter på den gamle Dokktomta hvor det ble bygget båter i nesten 100 år.

Fabrikken ved Nidelven
Den 17. juni 1843 ble Fabrikken ved Nidelven grunnlagt. Grunnleggerne var konsul Herman C. Garman, hans svigersønn konsul Arild Huitfeldt og forretningsmannen Christian L. Schreiner. Noe senere kom en viktig mann i fabrikkens historie inn i ledelsen, nemlig den engelske ingeniøren John Trenery som ble verkstedets første tekniske leder og medeier. Verkstedet hadde en flersidig drift. Det var jern- og metallstøperi, maskinverksted, smie og kjelverksted, samt dampmølle.

Hansen skriver at det nok var meningen helt fra starten å drive med skipsbygging. Men det var først i september 1849 at fabrikken fikk sin første skipskontrakt. Kontrakten ble inngått i samarbeid med Throndhjems skibsvært og resulterte i Norges første bygde passasjerskip. Det var et hjuldampskip med treskrog som sto ferdig i mai 1850, med navnet "Nidelven". Senere skulle det komme flere hjulbåter, og fra 1860-tallet tar fabrikken seg av hele skipsbyggingen selv. I 1871 ble det største skipet til da bygget. Det var "Harald Haarfager" som var et passasjerskip på 160 fot. Skipet ble bygget for Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab.

Trondhjems Mekaniske Verksted
Den 6. desember 1871 ble Fabrikken ved Nidelven og Trolla Brug slått sammen til det nye Trondhjems Mekaniske Værksted. Etterhvert ble det også bestemt å flytte virksomheten til Dokktomta i Rosenborgfjæra. Den endelige bestemmelsen ble ikke tatt før i september 1890 på grunn av en brann, men noe av flyttingen hadde da allerede blitt gjort.

Finn R. Hansen omtaler perioden mellom 1890 og 1920 som verkstedets gullalder, og skriver at det var "en eneste stor jubelperiode med gode resultater hvert eneste år." [1] Fra 1921 derimot begynte nedgangstidene å gjøre seg gjeldende også på TMV, og det ble kanselleringer av kontrakter og en svært redusert ordrebeholdning. Hansen skriver at 20- og 30-årene var "en eneste lang kamp for å overleve". [2] På slutten av 30-tallet kom det en liten oppsving, men denne ble hindret av krigsutbruddet i 1940.

2. verdenskrig
Under krigen ble verkstedet styrt av okkupasjonsmyndigheten. Dette medvirket blant annet til at engelske skip som var under bygging da krigen brøt ut, endte opp med å bli levert til tyske rederier som Hansa-rederiet. Tyskerne brukte TMV til å reparere tyske fartøyer og fartøyer i tjeneste for tyske myndigheter.

Etter krigen
Etterkrigstiden brakte med seg mange nye ordrer, men verkstedet var preget av at anlegget var slitt og gammeldags. Likevel var TMV langt framme i å utvikle lasteskip og tankskip.

I 1963 ble TMV en del av Akergruppen og fokuserte i denne perioden på fiskefartøyer. Verkstedet hadde høy byggetakt, og fikk også en ny beddinghall i 1966. På 70-tallet ble markedet for nybygg dårligere i hele landet. På grunn av dette satte myndighetene i gang støttetiltak for de selskapene som leverte skip til utviklingsland, og TMV fikk 3 ferjekontrakter med Venezuela. TMV fikk også kontrakt på nye hurtigruteskip og leverte "Narvik" i 1982.

Den siste tida
I august 1982 bestemte Akergruppen at konsernet skulle fokusere på petroleumsvirksomheten. TMV hadde i denne perioden manglende finansiering og kontrakter, og flere ble permittert. I september 1983 fikk verkstedet 1 måneds frist på å skaffe nye kontrakter hvis det ikke skulle bli lagt ned. Dette ble vanskelig å få til, og i oktober ble 412 permitterte arbeidere oppsagt. Det var likevel noe virksomhet fram til mai 1986, før TMV stengte dørene for godt.

Nedlegginga av TMV vekte stor oppsikt, og Ola Svein Stugu diskuterer hvorfor i Trøndelags historie bind 3. Han nevner først den store motstanden, for som han skriver: "... konflikt hjelper som regel på medieinteressa". Deretter nevnes det faktum at TMV stod sentralt i bybyildet, både visuelt og symbolsk. "Ranheim var ein einsidig industristad ute på bon'landet i Strinda. Oppkomlingen Nobø låg på Lade, som ikkje vart innlemma i byen før i 1953. Siemens var delvis bygd på gamle søppelfyllingar på Slubben, godt utanfor bykjernen. Men TMV var eit synleg teikn på at også Trondheim hadde tradisjonsrikk storindustri." [3]

I dag
I jubileumsboka som kom i 1995, kan vi lese: "I dag ligger TMV-tomta goldt og øde som et trist minnesmerke over den industrivirksomhet som har vært drevet her i over 90 år, og som har gitt arbeide og utkomme til mange tusen ansatte." [4] Kort tid etterpå startet utviklingen av området som i dag omfatter leiligheter, restauranter og utesteder, kjøpesenter og kontorbygg. Den gamle TMV-tomta er i dag ikke gold og øde, men derimot preget av et yrende folkeliv.

[1] Finn R. Hansen (1995): TMV - Her byggedes skibe - 1843-1893, s. 19
[2] Hansen: TMV..., s. 21
[3] Ola Svein Stugu:"Trøndelag i informasjonssamfunnet", i Trøndelags historie bind 3: Grenda blir global, s. 465
[4] Hansen: TMV..., s. 29

Kilder