Marked på Torvet (Ingressbilde)

Foto: Schrøder

(Trykk på bildet for full størrelse)

Landhandelens oppkomst

Hører til Urbanisering og Handel

I 1846 søkte Elling Iversen Windahl om å få opprette butikk i Oppdal. Fra før hadde fjellbygda to landhandlere. Windahl ville åpne sin handelsbod to-tre mil fra de andre, men fikk avslag. Bygda trengte ikke flere butikker, mente formannskapet.

Men tidene forandret seg. Åtte år senere fikk en annen bygdemann ja på en lignende søknad. Det ville være en «Fordeel for Communen, især med Hensyn til Concurransen,» het det nå. I 1871 var antallet butikker økt til tolv. Oppdal ble dermed et trøndersk eksempel på et felles vestlig fenomen: Handelsnæringen ble frigjort fra nesten alle restriksjoner.
Den gamle merkantilistiske lovgivningen hadde skjelnet skarpt mellom næringsvirksomhet i byene og på landet. Jordbruket ble ansett som krumtappen i økonomien og bøndene burde holde seg til modernæringen. Både den vanlige vareomsetningen og særlig utenrikshandelen ble i størst mulig grad konsentrert til kjøpstedene og ladestedene.

En kjøpstad til 1836
I Trøndelag var Trondheim eneste kjøpstad frem til 1836, da Levanger fikk samme status. Også byhandelen var for øvrig sterkt regulert. Det fantes flere typer handelsborgerskap og de ulike borgerne hadde svært forskjellige rettigheter. En som hadde rett til å selge åtte lodd av en vare, hadde ikke nødvendigvis lov til å selge seksten lodd av samme vare.

Forbudet mot handel på landsbygda var både uhensiktsmessig og vanskelig å håndheve. Forbudet var heller ikke absolutt, det fantes viktige unntak og smutthull. Innkjøp til egen husholdning og salg av varer som en hadde fremstilt selv, var tillatt. Handelen gikk dessuten livlig på markedene på Levanger, Røros, Orkanger og Nærøy. Gjestgivere og eiere av skysstasjoner kunne drive handel med enkelte vareslag. I Trøndelag fantes det dessuten 59 privilegerte landhandlere i 1840. De aller fleste holdt til på kysten, hvor det var behov for handelsfolk under fiskeriene.

Handelsborgere
Misnøyen over forbudene og reguleringene økte i styrke og den nye handelsloven av 1842 gikk radikalt til verks. Det ble langt enklere å få handelsborgerskap i byene og de fleste detaljreguleringene ble opphevet. Noen begrensninger ble riktignok opprettholdt. Salg av brennevin, gullsmedvarer og medisiner krevde fortsatt særskilt tillatelse. Handelsborgerskap var uforenlig med håndverksborgerskap eller statlig embete. Det var fremdeles bare handelsborgerne i kjøpstedene som fikk rett til å importere og eksportere.

Videre skulle det være en sone på tre mil rundt byene der det ikke kunne opprettes landhandlerier. For å opprette et fast utsalgssted på landsbygda måtte man fortsatt ha kongelig privilegium, og man fikk bare handle med såkalte nødvendighetsvarer. Privilegiet ble gitt til enkeltkjøpmenn, ikke til handelssteder. Dette bidro til at mange landhandlere kunne drive uten konkurranse.

Liberalisering
For Trøndelags del betydde det mye at Namsos fikk såkalte ladestedsrettigheter i 1845. Steinkjer fulgte etter i 1857. De fikk rett til å eksportere varer til utlandet og til å handle med omlandet, men ikke til å drive import. Samme år som Steinkjer ble opprettet, fikk dessuten kjøpmenn i innlandsbygdene fri etableringsrett. Da ble også sukker, kaffe, krydder og fargestoffer omdefinert til nødvendighetsvarer. Dermed skjøt antall butikker i været. For eksempel hadde Meldal åtte landhandlere allerede i 1861. Handelsloven av 1866 ga så å si full innenlands frihandel. Alt som sto igjen, var en sone uten handel omkring byene. Den ble opphevet tre år senere. I 1882 falt også eksportmonopolet til kjøpstedene

vekk. Lovendringene og bortfallet av de gamle privilegiene forandret samfunnet. For det første kunne folk velge yrke mer fritt enn før. For det andre fikk forbrukerne langt større og mer lettvint tilgang på varer. Landhandelen ble markedsøkonomiens viktigste brekkstang, skriver historikeren Fritz Hodne. Handelen åpnet døren for mer arbeidsdeling og spesialisering om det man kunne best. Resultatet ble økt velstand.

Økt handel
I 1875 hadde Trøndelagsregionen 421 landhandlerier, mer enn sju ganger så mange som i 1840. Fremgangen fortsatte. I 1920 var 2500 mennesker sysselsatt i varehandelen i trøndelagsbygdene. Butikkene brakte kjøpevarer ut til folk flest, ikke bare mel og spiker, men også sukker, kaffe og fabrikkvevde tøyer. I Meldalen undersøkte distriktslege Eilert Støren omsetningen i bygda i 1896. Da ble det solgt over 300 gram sukker, nesten 1,4 kg tobakk og 4,5 kg kaffe pr. meldaling. For å finansiere disse kjøpene måtte bøndene øke salget av sine egne produkter. Dermed ble de trukket mer og mer inn i markedsøkonomien.

Modernisering
Mange handelsmenn opptrådte som spekulanter eller modernisatorer i sine lokalsamfunn. Fredrik Birch i Selbu er nok Trøndelags mest veldokumenterte eksempel på dette. Han var en foregangsmann i landbruket, både på egen åker og eng og som forretningsmann. Birch introduserte en hel rekke nyvinninger og maskiner i bygda. Han kjøpte opp landbruksprodukter og kvernsteiner for salg til Trondheim og andre byer. I tillegg drev Birch som tømmerhandler og skogspekulant. Ingen gjorde mer for å utbre pengeøkonomien i Selbu enn han.

Fra Trøndelags historie, bind 3, Grenda blir global, s.106-107

Kilder

Relaterte artikler