Kolle

C. H. Kølle ca. 1820

(Trykk på bildet for full størrelse)

Et Nordens Hamburg

Hører til Urbanisering og Handel

Akkurat som Hamburg var Østersjøens og Skandinavias kommersielle sentrum, slik skulle Trondheim bli midtpunktet for handelen i det nordenfjeldske Norge og deler av Jemtland. Slik så byens ledende menn på byens fremtid omkring 1880.

Riktignok hadde Trondheim utfordrere i Bergen og Kristiansund, men trønderhovedstaden hadde det som disse byene manglet, nemlig jernbaneforbindelse til både Stockholm og Kristiania. Trondheim var ikke bare et handelssentrum, men også Nord-Skandinavias fremste transportknutepunkt. Varemengdene økte fra tiår til tiår. Importen til Trondheim ble mer enn tredoblet fra 1870 til 1900. Det ble etter hvert slutt på de tider da kvinnene på gården spant garn og vevde tøy til alle de klærne som trengtes. I stedet kom ferdigvevde bomullsstoffer fra Manchester og fra veveriene som lå langs Akerselva. Importerte varer som kaffe, sukker og sirup ble etter hvert et fast innslag i kostholdet på selv de mest avsides gårder.

Fordelingssentral
Handelen gjorde livet rikere: Finere tøyer, lisser og bånd, småsaker av messing og tinn ble mer og mer utbredt. Dessuten kom nye produkter som parafin. Talglyset ble avløst av parafinlampen. Det spesielle i Trondheim var at importøkningen ikke ble fulgt av noen sterk stigning i eksporten, skriver Knut Mykland i byhistorien. Trondheim var en fordelingssentral for utenlandske varer, men ingen utskipningshavn av betydning. I 1875 var verdien av importen til byen tre ganger så stor som eksporten. Importvarene ble solgt på landsbygda i Trøndelag, på Møre, i Nord-Norge og dels i Jemtland.

Eksportstedene
Kystbyene fra Molde i sør til Vardø i nord var eksportsteder. De var mellomledd i fiskens lange vandring fra havet til kontinentale middagsbord. Eksporten fra Kristiansund var alene to og en halv gang så stor som den trondhjemske. Skulle man eksportere fisk eller sild var det mest lønnsomt å sende hele skipsladninger direkte til mottakerne i utlandet. For importen var det annerledes. Etter hvert som varespekteret ble utvidet var det ikke lenger praktisk for handelsmennene i småbyene å bestille alt de trengte fra utlandet. Det var mye enklere å kjøpe det fra grosserere i Trondheim og Bergen.

I Trondheim fikk kjøpmennene i kystbyene varer på kreditt, akkurat som trondheims-kjøpmennene en mannsalder tidligere hadde fått kreditt i Hamburg. Byens banker opprettet sågar filialer i Tromsø og Kristiansund. Kreditten fungerte også som et maktmiddel, den bandt provinskjøpmennene fast til grossererne i Trondheim.

Konkurser
I 1875 begynte en turbulent tid med fallende priser og mange konkurser. Mellom 1875 og 1878 gikk 100 forretninger i Trondheim over ende. Nye konkursbølger fulgte i 1883/84, 1887 og 1893/94. De fleste av Trondheims tradisjonsrike handelshus forsvant eller mistet sin gamle betydning. Likevel ble kriseårene en kilde til ny vekst. Bryggene og forretningsgårdene ble overtatt av nye menn som drev forretningene på nye måter. «Et nyt Trondhjem vokser op paa det gamle Samfunds Ruiner. Et yngre, friskere og intelligentere

Trondhjem,» skrev redaktør Håkon Løken i Dagsposten. De gamle handelshusene hadde drevet en forgrenet forretningsvirksomhet. Flere av dem hadde både skog, sagbruk, eierandeler i bergverk og egne skip. Samtidig drev de en omfattende importhandel. Denne typen konglomeratvirksomhet ble etter hvert for vanskelig å håndtere. Antall vareslag og kravet til bransjekunnskap økte i takt med at økonomien ble mer komplisert.

Nye handelsmenn tar over
Byens nye handelsmenn spesialiserte seg derfor innenfor mye snevrere felter. Johan Melandsø solgte takpapp og jernvarer, E.A. Smith jern og stål, Lars Wilhelmsen handlet med såkorn, kraftfôr og lignende, Rasmus Kjeldsberg med kolonialvarer og viner. Peder Lykke satset på kolonialvarer og smør. Adolf Øien var den mest fremgangsrike av dem alle. Han slo seg opp og en av distriktets største forhandlere av petroleum og bygningsvarer. Senere investerte han mye av overskuddet i fabrikk- og finansvirksomhet. De nye handelsmennene hadde svært forskjellig bakgrunn. Jernvarehandleren Johannes Skrove kom til Trondheim fra Verdalen uten et øre i lommen, «tog fat paa Stigens laveste Trin og arbeidet sig sikkert og stødt oppover». Han startet som sjauer, fortsatte som handelsreisende og eide til slutt både egen brygge og forretningsgård. Halvor Jenssen begynte som diskenspringer hos Joh. D.F. Lyng, giftet seg med datteren, og etablerte en blomstrende forretning med salg av lamper og petroleum. Nekolai Dahl hadde vært fisker og solgte sin fangst i Ravnkloa før han etablerte sin sildeforretning i 1903. Adolf Øien var sønn av en bakklandshandler, mens Arthur Motzfeldt var sønn av byens stiftamtmann. De begynte på «ruinene av det gamle», spesialiserte seg og ble løftet frem av gode konjunkturer.

Økt import
På slutten av 1890-tallet kom det en ny kraftig oppgangsperiode for Trondheims handelsnæring. Importen økte fra 18 millioner kroner i 1898 til hele 47 millioner i 1914. Samfunnsutviklingen var som en eksplosjon, som stadig slynget nye partikler opp, mens andre ble suget ned, skriver Rolf Danielsen i byhistorien. Blant de uheldige var ovennevnte Johannes Skrove. I 1913 gikk han konkurs og sto på bar bakke igjen. Til tross for fremgangen økte også frykten for konkurransen fra Bergen og Kristiania. Begge disse byene hadde bedre dampskipsforbindelser til utlandet. I mange tilfeller måtte grossistene i Trondheim betale frakttillegg for å få varene hjem. Hvis byen skulle opprettholde sin posisjon måtte kommunikasjonene forbedres. I årene frem mot verdenskrigen ble det åpnet nye dampskipsruter til Østersjøen, England og til og med til Sør-Amerika. Dermed kunne fremgangen fortsette.

Økt eksport
Også eksporten økte. For det første vant Trondheim nye markedsandeler innen ferskfiskeksporten. For det andre kom nye varer som hermetikk fra Preservingen og karbid og etter hvert raffinert sink fra Ila Smelteverk. Papireksporten fra Ranheim skjøt i været. I tillegg ble svovelkis fra Røros, Kjøli, Killingdal og Folldal skipet ut over det kommunale lasteanlegget i Ilsvika. På 1880-tallet hadde bare tre-fire prosent av landets eksport gått over Trondheim, på begynnelsen av 1900-tallet var andelen økt til syv-åtte prosent. Mange av varene var riktignok produsert utenfor byen, men formidlerfunksjonen skaffet Trondheim inntekter i form av kaipenger, avgifter og lønninger. Frihandelsregimet hadde fjernet gamle stengsler og bånd.

1000 handelsbedrifter
Takket være fremskrittene innen transport, kredittformidling og varehåndtering ble handelen en av tidens mest ekspansive og lønnsomme næringsgrener. I 1920 hadde Trondheim nesten 1000 handelsbedrifter med til sammen 4300 sysselsatte. Mens byen fikk få store industribedrifter og stort sett mislyktes innen skipsfarten beholdt Trondheim posisjonen som et Nordens Hamburg.

De ledende handelsborgerne ble byens rikeste menn. Men som i andre næringer ble fordelingen av overskuddet en kilde til konflikt omkring år 1900. Veien til profitt og velstand gikk nemlig ikke bare gjennom effektivisering og spesialisering, den gikk også gjennom markedsdeling og prissamarbeid.

Fra Trøndelags historie, bind 3, Grenda blir global, s.109 - 112

Relaterte artikler