tordenskiold

(Trykk på bildet for full størrelse)

Skipsfarten og byens handel

«Skibe fra Trondhjem maa nærmest regnes som Klenodier.» Slik klaget Dagsposten i oktober 1895. Da var Trondheim sunket ned til 23. plass i rekken av norske sjøfartsbyer. Trondheim sto helt utenfor norsk skipsfarts mektige ekspansjon i fraktfarten mellom fremmede havner.

Byen hadde bare ett betydelig rederi, nemlig Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab. Det ble etablert som handelsborgernes redskap for å sikre forsyningslinjene til Hamburg og etter hvert til Nord-Norge. I 1888 stiftet grosserer Baard Iversen Trondhjems Dampskibsselskab. Bak de to første skipene, «Aud» og «Bjørg», skulle det seile opp en hel flåte som skulle ta hele alfabetet i bruk. Virkeligheten ble annerledes, skriver Rolf Danielsen. Rederiet ble forfulgt av uhell og ble til slutt oppløst i 1898. Byen hadde for liten shippingkompetanse til å klare konkurransen på de sju hav.

Flere skip
Andre lyktes bedre. I 1895 kjøpte Bachke & Co dampskipet «Gerd». Ved verdenskrigens
utbrudd disponerte rederiet sju skip på til sammen 12 850 dødvekttonn. Albrecht W. Selmers flåte økte i enda raskere tempo. Han allierte seg med en del av byens ledende kapitalister, blant annet Adolf Øien og banksjef Andreas Berg. Ved inngangen til 1908 disponerte han ti skip. Eilert Bull Simonsen ble utnevnt til direktør for Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab i 1899. Han fikk løsnet noe på båndene til handelsinteressene og ledet rederiet inn i en storstilt ekspansjon. I 1914 var det et av Norges aller største med hele 37 skip. I tillegg til kystfarten åpnet Nordenfjeldske ny rutefart mellom Trondheim og havnene i Østersjøen, Rouen-Calais, Newcastle og Sør-Amerika. Bull Simonsen satte dessuten skip inn i internasjonal trampfart.

Kompetansen til rederiene heves
Også teknisk ble Nordenfjeldske rustet opp og en rekke av skipene ble ombygget. I 1908 fikk alle hurtigruteskipene kjølemaskineri for transport av fersk fisk og året etter fikk «Kong Harald» som første skip i den norske hjemmeflåten radiotelegraf. De tre mest vellykkede rederiene hadde alle dyktig ledelse. Både Bull Simonsen og Selmer hadde shippingerfaring fra Bergen og utlandet før de kom til Trondheim. Men de hadde også noen andre fordeler på sin side. I overgangen til ny dampteknologi lå Trondheim omtrent like godt an som noen annen norsk by og definitivt foran sørlandsbyene, som tidligere hadde vært de førende i norsk seilskipsfart. I tillegg steg etterspørselen etter skipsfartstjenester i hele det nordlige Norge. Fra alle de nye gruvene i Trøndelag, Rana, Sulitjelma og Kirkenes måtte malmen og kisen fraktes til kunder i England og på kontinentet. I 1904 åpnet dessuten Ofotbanen og millioner av tonn svensk jernmalm skulle skipes fra Narvik til Tyskland.

Kis til England
Trondheims og distriktets fjernhandel var selve fundamentet for Det Nordenfjeldske
Dampskibsselskab. Bachke & Co var på sin side byens største kullimportør og organiserte dessuten deler av kiseksporten fra Trøndelag. Følgelig gikk rederiets skip i stor grad med kis til England og med kull tilbake. Selmers båter gikk til og fra det nordenfjeldske Norge med sild, korn, kull, kis, malm, tømmer og stykkgods. Når isen gikk i Kvitsjøen ble skipene ofte sendt til Arkhangelsk og fjerne havner i Nord-Sibir for å laste tømmer fra de veldige russiske skogene. Alt i alt ble Trondheims flåte tredoblet mellom 1900 og 1914. Byens skip var ikke lenger å regne som sjeldne klenodier i Nordsjøen og Østersjøen. Men i motsetning til i handelsflåtene i Bergen og Kristiania beveget trondheimsbåtene seg sjelden ut på verdenshavene. Den trondhjemske rederinæringen forble en slags forlenget arm av byens og distriktets fjernhandel, men i dette lå også næringens begrensning.

Fra Trøndelags historie, bind 3, Grenda blir global, s.113 - 114