Martna på Trondheim torg (Ingressbilde)

Foto: Schrøder

(Trykk på bildet for full størrelse)

Byer og ladesteder

Hører til Namsos, Trondheim og Handel

Landsdelens eneste større bysamfunn, ja noen vil si eneste virkelige by, Trondheim, fungerte først og fremst som sentralsted for et stort omland som levde av landbruk. Trondheim, og i en viss grad også Namsos, var utskipingshavner for råvarer som for eksempel trelast, papirmasse og fisk produsert i omlandet.

Trondheim ble aldri noen utpreget industriby, men først og fremst et administrativt sentrum og en handelsby både innen en gros og detail. Men framfor alt var byen et sentralsted for import av kolonialvarer og innsatsvarer for jordbruket i form av redskaper, og i mellomkrigstida i økende grad av kunstgjødsel og kraftfôr. Byens overveiende småindustri produserte både innsatsvarer for den agrare regionen i form av gjerder, spiker, fiskeredskaper foruten forbruksvarer i nærings- og nytelsesindustrien (sukkervarer, bakervarer, såpe og annet) som hadde et lokalt marked i det trønderske bygdesamfunnet.

Innflytterby
Hovedkontoret for bøndenes innkjøpslag i det nordafjelske var lokalisert i byen fra 1900, og i 1921 fulgte salgssamvirket, Bøndernes Salgslag. Trondheims «bonate» preg kom også til uttrykk gjennom at byen var en av landets mest utpregede innflytterbyer. I hele den perioden som vi behandler, var over halvparten av byens befolkning født utenfor Trondheim, og av innflytterne kom tyngden fra bygdene i Trøndelag.

Sentralsteder for handel
Byene i Nord-Trøndelag, det vil si Levanger og ladestedene Steinkjer og Namsos, var med sine 2000-4000 innbyggere små i mellomkrigstida. Ser vi bort ifra Namsos med sin betydelige sagbruksindustri, fungerte de først og fremst som sentralsteder for handel med jordbruksområdene i omlandet. Ved inngangen til mellomkrigsåra skildrer forfatteren av byhistorien Namsos som en stille by, der folk sto i gatene og pratet to og to eller i små klynger uten å ha det travelt: «De noe større forretningene var å ligne med landsens
krambuer hvor man fikk kjøpt alt fra skoplugg til silkestoffer, og hvor de hengte ut alt og la fram varelageret sitt. Det var nesten like fullt framom som attom disken.»

Bygdebyer
I Namsos var det meieri, slaktehus, en avdeling for Bøndernes Salgslag, og fra 1921 lager for Felleskjøpet. Steinkjer var i enda høgre grad en bygdeby som sentralsted for de rike jordbruksbygdene i omlandet med meieri, slaktehus, Felleskjøp, og fra 1947 mølle.

Mangesysleri
Den trønderske industrien utenfor Trondheim som var lokalisert på landsbygda og i mindre tettsteder, hadde mange steder også et agrart særpreg. Både i sysselsettingsmessig og i kulturell forstand er det ikke alltid lett å skille mellom industri og landbruk i mange av de små industristedene i landsdelen. Kombinasjonsdrift og mangesysleri karakteriserte næringslivet i mange lokalsamfunn. Mange industriarbeidere på Salsbruket holdt husdyr på tomtene sine, og i mellomkrigsåra fikk mange rydde seg tilleggsjord av brukseieren, slik at de kunne fø ei ku og noen sauer. Jentene som arbeidet på de små hermetikkfabrikkene i kystbygdene, var også knyttet til jordbruket, og i rørosbygdene som for eksempel Ålen, var gruvedrift også i mellomkrigstida fortsatt kombinert med gardsdrift.

Fra Trøndelags Historie, bind 3: Grenda blir global 1850-2005, s. 255 - 256.

Kilder