Bonde fra Strinden  (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Nye metoder i jordbruket presenteres

Mot slutten av 1700-tallet ble det større interesse for forbedringer i jordbruket. For å få bedre avlinger begynte man i større grad å grøfte åkrene. Allerede i 1743 forteller presten i Stadsbygda at han har grøftet og dyrket opp myrer til kornåker for å forbedre prestegården.

Jorda måtte hvile
Til arbeidet måtte presten i Stadsbygda hente folk fra Romsdalen, fordi folk i hans eget sokn var fiskere og hadde "avsersion" mot slik arbeid. Presten klager samtidig over at bøndene her ikke forsto at jorda måtte hvile for ikke å utpines. De dyrket hvert år opp all sin åker, slik at det ble lite korn, men mye ugras.

Grøfting
Denne presten fikk følge av flere embetsmenn i forsøkene på å forbedre jorda, og mot slutten av 1700-tallet var grøfting noe av det som ble premiert av landhusholdningsselskapene. På 1700-tallet - og enda mer på 1800-tallet - ble slike forbedringer mange steder en nødvendighet, ikke bare for å ta etter embetsmennenens eksempler, men fordi man med økende befolkning måtte ta i bruk jord som var mindre egnet til jordbruk. Mens man med god tilgang på jord kunne legge åkrene i selvdrenerende skråninger, måtte man nå ta i bruk også flatere jorder, der fuktigheten måtte ledes ut. Også gjødsla begynte man å ta bedre vare på. Fra Leksvika meldes det i 1777 at det ble bygd skur med tak over gjødseldungen ved fjøsveggen, slik at næringstapet ble mindre.

Premiering av bønder som drev godt jordbruksarbeid
På slutten av 1700-tallet ble det stiftet en rekke landhusholdningsselskaper i Danmark og Norge. I Trøndelag kom det et på Inderøya, stiftet av Niels Dorph Gunnerus som var fut der i 1774-88. Han var brorsønn av biskop Gunnerus i Trondheim, som var med å stifte Videnskabsselskabet i Trondheim. Videnskabsselskabet drev aktiv "oppdrager"-virksomhet overfor bøndene, spesielt med å premiere bønder som hadde utmerket seg med godt jordbruksarbeid som grøfting, rydding av ødegårder, bygging av brønner, steingjerder eller steinfjøs, rovdyrjakt, husflid, husdyrhold og nye planteslag som poteten. Den første utlysningen ble spredt gjennom Adresseavisen i 1772, og søknader kom inn fra Verdalen, Stadsbygda, Orkdalen, Surnadalen og Selbu. Seinere ble utlysningen ofte lest opp fra prekestolen. Virksomheten fortsatte helt fram til 1848 og gjaldt hele landet, men med størst respons i distriktene nærmest Trondheim.

Imponert av arbeidet på bygdene
Da Gerhard Schøning - også en av stifterne av Videnskabsselskabet - på 1770-tallet reiste rundt i Trøndelag, merket han seg blant annet hva som ble gjort for å forbedre jordbruket. Han fikk informasjon fra sine standsfeller blant prester og andre embetsmenn, som andre på sin tid, lan han stor vekt på embetsmennenes gode eksempler overfør bøndene. I Stjørdalen fikk han vite at presten Rachløv hadde forsynt gården med nye bygninger og forbedret jorda slik at han nå kunne så tretti tønner, i stedenfor åtte tidligere. Hos futen Arnet på Gimle i Skogn ble han imponert over en "anselig stor og vel indrettet korn-hesje", låvebru av stein og kjøkkenhager der det foruten krisebærtrær også var plomme- og epletrær og rips-, solbær- og stikkelsbærbusker. I Skogn ga han også ros til bøndene, som hadde forbedret jordbruket og ryddet nytt land. Grunnen var delvis dårlig fiske de siste årene, delvis at de ble oppmuntret av embetsmennenes gode eksempler, dessuten god og fruktbar jord. I Overhalla merket hans seg at "høe-hesjer" var i vanlig bruk - "en nyttig ting," sier han. Hesjer blir nevnt mange steder i landet fra 1750-åra og framover. Tidligere ble høyet tørket på bakken, eller i såter. Men Schøning merket seg også forhold som burde forbedres, for eksempel i Sparbu, der det var mange og store myrer som burde utnyttes til "landets og agerdørkningens forbedring".

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 304