Par fra Stadsbygd (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Fisket var livsgrunnlaget ved kysten

Om fjellbeitet var en livsnødvendig ressurs i fjellbygdene, var det havet som var kystbøndenens ”utmark”. Da presten i Stadsbygd i 1743 skulle svare på sentralmyndighetenes spørsmål om prestegjeldet, klaget han over bøndenes mangelfulle jordbruk. Fisket var årsaken.

Jordbruk og fiskeri
General Wibe la også stor vekt på fisket i sin redegjørelse for økonomien i de enkelte prestegjeldene i distriktet i 1703. I Namdal fogderi regner han med at to av de tre prestegjeldene - nemlig Nærøy og Fosnes - er "sjøgods". I Nærøy "nærer sig alle af søen", mens bøndene i Fosnes har bedre korngårder og holder flere krøtter, men ernærer seg likevel "mest med fiskeri". I Inderøy fogderi var det jordbruket som var viktigst, men både i Beitstad og Inderøy var fisket tilleggsnæring "når fiskeriet går til". Også i Stjørdal prestegjeld var det sjøgårder som ved siden av at de hadde "visse og gode kornjorder", også "alle bruger fiskeri". Frosta og Leksvik hadde samme blandede næringsdrift. I Sør-Trøndelag var det bøndene i Fosen fogderi som kunne drive fiske av betydning. Jordbruket blir her beskrevet som "mådelig", mens bøndene "nærer sig med fiskeri".

Bytte- og salgsøkonomi
Langs kysten av Trøndelag - både i Fosen og i Namdalen - var fisket den næringen det ble lagt mest vekt på, mens jordbruket var et nødvendig utgangspunkt. Også på fiskeværene på øyene hadde de fastboende fiskerfamiliene noe jordbruk med kornåker, ku, sau og geit. I bygdene rundt Trondheimsfjorden var jordbruket en viktigere del av livet, men fisket var også her en betydelig del av bondefamilienes totaløkonomi. Herfra deltok en del bønder i sesongfisket vinter og vår, mindre om sommeren. De fisket dessuten i selve fjorden, der det ofte var gode innsig av sild. Fisket var fra først av en måte å skaffe mat til eget hushold, men det ble tidlig innlemmet i en omfattende bytte- og salgsøkonomi. Selv om heimefiske til eget bruk fremdeles var et vesentlig bidrag til husholdningene både ute ved kysten og inne i fjorden, var det fisken som salgsobjekt som nå dominerte. Med økende vekt på helårsfiske for eksport, ble kvinnenes innsats og ansvar i jordbruket viktigere.

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 307-308

Kilder