Tømmerkjøring med hest (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Skogsarbeid blir viktigere som inntektskilde

For alle bønder var tilgangen på skog viktig. Tømmer var nødvendig til husbygging og til gjerder, til brensel og til båtbygging. Lauv, kvister og ris ble høstet som fôr til buskapen.

Handel med tømmer
Leilendinger hadde alltid rett til å ta slikt nødvendig trevirke til eget bruk i gårdens skog. Tømmer hadde imidlertid også verdi som salgsobjekt, og denne verdien ble viktigere etter hvert som flere mennesker bosatte seg i by, industrielle tiltak krevde brensel og internasjonal handel vokste. Denne verdien var forbeholdt eieren.

Bønder som bodde i rimelig avtand fra Trondheim og hadde tilgang på skog, hadde god avsetning i byen. Både i Leksvika, Malvik, Bratsberg, på Byneset, Leinstrand, Klæbu og Tiller drev bøndene slik handel. Herfra førte bøndene brenneved med hest og slede eller i prammer til byen der den ble solgt til byens borgere. General Wibe mente likevel allerede i 1703 at skogene på Byneset og i Leinstrand var såpass uthogd at bare få fremdeles kunne ha inntekter av å føre ved til byen. I Klæbu og Tiller var byen viktigere som marked. Her var det flere som hogg hustømmer og kjørte det til byen, noen bygget også opp hus hjemme, tok tømmeret ned igjen og kjørte det til byen på vinterføre og satte husene opp igjen der.

Tømmer til industri
Industritiltak krevde også tilførsel av tømmer. Ved etableringen av bergverkene ga kongen eierne rett til å utnytte all skog innenfor en viss fastsatt "sirkumferens". På Røros var denne sirkumferensen fastsatt til et område på fire mil i alle retninger fra gamle Storwartz gruve, på Løkken var sirkumferensen tre mil. Bergverkene fikk utnytte skogen i kongens allmenning gratis, mens private skoger kunne nyttes mot betaling. Bøndene hadde plikt til kjøring og kullbrenning for verket mot den betaling de ble enige med verket om. Til gjengjeld var både slike verksbønder og verkets arbeidere og betjenter fritatt for militærtjeneste og vanlig skyssplikt.

Etableringen av bergverkene på midten av 1600-tallet skapte dermed et nytt, stort arbeidsmarked for trønderske bønder. I 1703 noterte Wibe at bøndene i Klæbu og Tiller, Selbu og Tydalen, Holtålen og Orkdalen drev med kullbrenning og kjøring av kull og setteved til bergverkene på Røros og Løkken. Bøndene her var også engasjert til kjøring av malm fra gruver til smeltehytter, kobber fra begverkene til eksporthavn i Trondheim og kjøring av proviant og materialer fra Trondheim til bergverkene. Kjøringen foregikk helst med slede på vinterføre, i mindre grad med kløv om sommeren.

Konflikt mellom bergverk og sagbruk
For skogeierne var bergverkenes fortrinnsrett til skog ingen fordel. Bergverkenes behov konkurrerte med sagbrukene, som mange skogeiere hadde investert i og utnyttet til en lønnsom eksporthandel med trelast. Konflikter kunne oppstå mellom behovet for tømmer til gruvedrift og behovet for tømmer til sagbrukene. I Selbu og Tydalen oppsto slike konflikter på 1700-tallet. Der var Thomas Angell og Sti Tønsberg Schøller eier av skog og sagbruk, og dessuten eier av gårdene leilendingene der bodde på, mens Hans Hornemann var eier av Selbu kobberverk. Mellom godseiere og bergverkseier var det åpen konflikt i årene 1750-52. Fra kobberverkets side ble det klaget over at bøndene nektet å levere ved og kull fordi godseierne forbød all levranse til andre enn sagbruket. Godseierne klaget på sin side over at bøndene i stadig større utstrekning hogg ung voksterskog som kunne blitt brukbart sagtømmer, og brente det til kull. I området rundt Røros var det derimot Thomas Angell som representerte bergverksinteressene. Her kjøpte bergverket opp store skogsområder under krongodssalgene på 1720-tallet. Det sikret dem mot rettsaker fra ogdseiere som ville utnytte skogen til sagbruk.

Fra Trøndelags historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 313-314