Strikking

(Trykk på bildet for full størrelse)

Barnearbeid i jordbruket

Barnearbeid i jordbruket var fortsatt vanlig fram til etter krigen. Spesielt gjaldt dette på småbrukene hvor man ikke hadde tjenere.

Dagfinn Slettan skriver at barnearbeidet åpenbart ble oppfattet som en nødvendig del av livet, og at debatten om barnearbeidet i industrien ikke synes å ha eksistert i bondesamfunnet. Slettan understreker også at barnearbeidet i utgangspunktet ble oppfattet som et gode som handlet om sosialisering til arbeid som en integrert del av en meningsfylt tilværelse. Arbeidet var altså ikke, som i det urbane samfunnet, en utskilt del. [1]

Barna fikk mer ansvarsfulle oppgaver med alderen. Barna begynte gjerne å få oppgaver fra de var en 5-6 år, for eksempel soping av gulv og plukking av stein. Fra 10årsalderen var det vanlig at barna var med for fullt i arbeidet. At barnearbeid på gårdene var vanlig så lenge hadde nok også sitt å si for mostanden mot skolegang for barna. Det var vanskelig for små gårder å sende fra seg barna til skole hver dag når de var avhengig av hjelpen hjemme. Oppgavene barna fikk var kjønnsdelte. Barna skulle læres opp til de oppgavene som var vanlige for sitt kjønn. Guttene fikk opplæring i mannsarbeid, som stort sett foregikk utendørs: stell av hesten, åkerarbeid, reparasjoner, skogsarbeid og vedhugging. Jentene fikk opplæring i kvinnearbeid og måtte hjelpe til med pass av yngre søsken, stell i fjøset, vannbæring, vasking og matlaging.

[1] Dagfinn Slettan (red) (1989): Bondesamfunn i oppløsning? Trønderske bondesamfunn 1930-1980, s. 16-17

Kilder