Landpostbud (Ingressbilde)

Landpostbud

(Trykk på bildet for full størrelse)

Posten – et globalt kommunikasjonssystem

I løpet av første halvdel av 1600-tallet ble det etablert postverk rundt omkring i Europa. Posten skulle fram, også over landegrensene, så post var ikke bare et nasjonalt, men og et internasjonalt fenomen. Post ble viktig både på det forretningsmessige og på det private plan.

Utenrikspolitisk ble post og statsmakt knyttet sammen. Landene inngikk avtaler seg i mellom om rett til transittering på nærmere betingelser. Det var også et spill om makt og økonomiske fordeler.

Postbønder og poståpnere
Det norske postvesenet strakte seg ut over landets grenser. Allerede i 1647 ble det opprettet et norsk postkontor i København, samme år som Postverket ble grunnlagt. Det var bønder som fraktet posten mellom poststedene, de som ble pålagt å gjøre dette ble kalt postbønder. De fikk ingen betaling for arbeidet, men de ble blant annet fritatt for militærtjeneste. Fra litt over hundre år etter at ordningen var opprettet begynte de å motta lønn. Ordningen ble opphevet i 1871.

Omkring 1660 fantes det tretten postkontor innenfor landets grenser. I løpet av de kommende årene økte antall postkontor og postmestere betydelig. Postmestrene åpnet opp den låste postsekken og ekspederte posten, men hvordan kom posten til de stedene hvor postrutene ikke gikk innom? Løsningen var poståpnere. En hadde en person som tok ut og la inn post for disse stedene i en ulåst lomme, en klappe, utenpå postsekken, ved et passende sted ved hovedruta. Langs ruta til Trondheim fantes det ingen postkontor, så her ble klappen også brukt for at særlig embedsmenn langs ruta kunne sende og motta post.

Utbygging og bruk av transportmidler
Jernverkene i Sør- Norge lå sjelden langt fra postveien, i motsetning til kobberverkene nordafjells. De kunne ikke like lett gjøre bruk av postverket. Både Røros og Løkken kobberverk lå langt fra postruta mellom Kristiania og Trondheim. Dette gjorde at de fra starten av måtte bruke private bud for å frakte korrespondanse mellom verkenes ledelser og eierne i Trondheim. Først i 1790 ble Røros kobberverk knyttet til Trondheimsruta. Hovedrutene ble drevet av Postverket, men det var i stor grad opp til brukerne selv å organisere tilknytningen til dem, og til å betjene seg selv utenom byene. Driften av det norske postverket var altså basert på et samvirke med private krefter.

I den nye norske staten av 1814 ble postverket sett som et nyttig middel for å fremme den økonomiske og kulturelle utviklingen. Fra å ha vært en del av et enevelde ble Norge en selvstendig og konstitusjonell stat i union med Sverige. Etter at en hadde fått bukt med de verste finansielle problemene, fulgte en betydelig utbygging av rutenett og poststeder. Blant annet ble Norges første dampskip anskaffet fra England til bruk for Postverket.

Det første planmessige forsøk på å benytte bil i offentlig tjeneste – utelukkende for transport av passasjerer og post – var i Nord-Trøndelag. Første del av Nordlandsbanen ble ført fram til Sunnan nord for Steinkjer i 1905. For å skaffe raskere transport for passajerer og post mellom jernbanen og distriktene i Namdalen ble Stenkjær Automobilselskab stiftet i mars 1908. Det ble bestilt to biler fra Tyskland med plass til syv-åtte passasjerer samt eget rom til posten. I juni ble det inngått en avtale mellom selskapet og poststyret om at selskapet overtok frakten av posten mellom Rødhammer og Namsos. Det kostet noe mer enn det poststyret hittil hadde betalt for hestetransport, betalingen var 8000 kroner i året. På grunn av bilruten kom nordgående post fram til Namsos 12-14 timer tidligere enn før, mens sørgående post kom fram ett døgn tidligere til Trondheim. I 1920 hadde landets ti største postkontorer fått egne biler.

Første gang det ble fraktet post med fly i Norge var sommeren 1918, det skjedde som en følge av et linjebrudd på Rørosbanen. Det gikk ikke så bra. På grunn av bensinmangel ble det avbrudd på turen og posten nådde først fram etter to dager. Først i mellomkrigstida ble det tatt i bruk fly i større utstrekning, i tillegg til bil, for å frakte post. Dette kom brukerne til gode. Myndighetene ble mer interessert i å tilrettelegge for luftfarten. I tillegg til hensynet til samferdsel og post, hadde de militære grunner. Foruten de nye samferdselsmidlene som ble tatt i bruk, ble også skips- og jernbanetransporten gradvis forbedret. Sammenlikner en dampskip og jernbane , gikk utviklinga etter hvert i jernbanens favør. Men fra slutten av 40-tallet ble skipsekspedisjonene rammet av nedleggelse, det samme skjedde etter hvert med jernbaneekspedisjonene. Overgangen fra tog til bil skyldtes delvis at NSB rasjonaliserte driften ved å redusere antall stoppesteder. Skikkelig fart på utbygging av rutenett for fly og flyplasser ble det først på 50-tallet. Postmengden som ble fraktet med fly økte sterkt, innenlands som utenlands.

Kilder:
Finn Erhard Johannesen 1997: Alltid underveis, bind 1: 1647-1920.
Lars Thue 1997: Alltid underveis, bind 2: 1920-1997.

Kilder