De overlevende etter Titranulykken

De overlevende etter Titran-ulykken

Foto: Schrøder

(Trykk på bildet for full størrelse)

Titranulykken, kommunikasjon og massemedia

Norges første telegraflinje gikk mellom Kristiania og Drammen. Stortinget vedtok å opprette statlig telegraf i 1854, og den ble åpnet 1. januar året etter. Det var forøvrig samme dag som frimerket ble tatt i bruk her til lands for første gang.

Tidligere hadde en regnet med at telegrafisk kommunikasjon først og fremst ville få betydning for forsvaret, men allerede først på 1850-tallet ble det antatt at telegrafen ville bli et vanlig kommunikasjonsmiddel også når det gjaldt forretninger, assuranse og så videre. Fredrik Stang i Indredepartementet gikk sterkt inn for å få anlagt en telegraflinje i det sørlige Norge, han var opptatt av telegrafens betydning for det sivile liv, ikke minst for fiskeriene. Han visste ikke hvor rett han skulle få når det gjaldt viktigheten av telegrafen for fiskerne. Veldig mange liv kunne ha blitt reddet dersom det hadde vært forbindelse til Titran på Frøya i oktober 1899. Vi skal se litt nærmere på Titran-ulykken og hvordan den illustrerer betydningen av telegrafen.

Ulykken inntreffer
Høsten 1899 ble kysten rammet av en av de største stormulykkene vi har hatt. Fredag den 13. oktober kom stormen til Rogaland og tok et et gravfølge på 30 personer som var på vei hjem til Røvær fra Haugesund. Natt til lørdag nådde stormen Titran. En stor del av sildeflåten var samlet der, da fiskerne hadde blitt fristet til å dra til havs fredag kveld fordi dampskip hadde gjort gode fangster. Stormen tok 140 av disse. Det tok rundt ti dager før en fikk kartlagt omfanget av omkomne. Årsaken var at det ikke var registrert båter og deltakere, det var altså ikke etablert oppsyn for dette fisket.

Avisene varsler en ny tid
Hovedstadsavisene skrev om ulykken allerede i morgenutgaven søndag 15. oktober. ”Artiklene som sto i avisene var også blitt mer sammensatt enn det de hadde vært tidligere.(…) Alt den første uka tok mange initiativ til innsamlingsaksjoner, og begynte med en gang å diskutere årsaker og hva som kunne gjøres. Stormvarsel hadde blitt sendt til Kristiansund, men det hadde ikke nådd fram til Titran fordi det ikke var telefonforbindelse dit (Aftenposten 16. oktober 1899, morgenutgaven)”. I den følgende uka fokuserer både Aftenposten og Lofotposten på åpne båter som et av de største problemene. Det kreves at staten gir finansiell støtte til å bedre forholdene. Blant annet til utbygging av telekommunikasjoner, samt etablering av oppsyn, dekksfartøy og bedre fyrtjeneste.

Et nytt trekk ved ulykkene på 1890-tallet var at de ble opplevd som samtidige av samfunnet, da de ble formidlet umiddelbart gjennom media. ”Titran-ulykken er kanskje den første som utfolder seg i opplevd nasjonal samtid. (…) Med massemedia ble det skapt ei samtid på tvers av tidsaksen som delte denne i fortid og framtid” (3) Ulykken skapte fort oppmerksomhet blant folk flest, mediene var også selv klare over at dette var noe nytt og representerte en ny tid. Og følelsen av et nasjonalt fellesskap ble styrket. Avisene skrev om ulykken under overskrifter som ”Nationalulykken” og ”Fælles sorg – fælles hjelp”. Det førte imidlertid ikke til at nasjonen nødvendigvis ble mer homogen, kulturelt og politisk sett. Innsamlingsaksjonene viste at nasjonen bar preg av uklare grenser utad og motsetninger innad. Det kom inn mye penger både fra Sverige, Danmark og mange andre land. Og da Bjørnstjerne Bjørnson skulle holde tale til inntekt for de etterlatte valgta han målsaken som tema, han var en ivrig forkjemper for riksmålet, og slik ble Titran-ulykken innledninga til en opprivende kulturkonflikt.

Manglende kommunikasjon fikk katastrofale følger
Det hadde nok vært en del diskusjoner om det var forsvarlig å dra ut ulykkesdagen, barometret var fallende og det var ingen tegn til godværsvarsel. Men utsikten til storfangst, antagelig kombinert med æresfølelsen i forhold til yrket som fisker, gjorde sitt til at så mange dro ut likevel. Hvem ville si at de ikke torde dra ut når den ene etter den andre for? Nesten hele fiskerflåten dro ut rundt to om ettermiddagen. Et par timer tidligere hadde det blitt slått opp stormvarsel i Kristiansund – i Trondheim kjente en også til forholdene. Men beskjeden kunne ikke komme fram til Titran og Frøya, da det ikke eksisterte noen form for kommunikasjon via telesamband. Allerede i november to år før ulykken hadde Frøya heradsstyre gitt nødvendig kommunegaranti for oppretting av 6 telefonstasjoner på Frøya, en av disse skulle være på Titran. 4. August 1899 var det kommet så langt at en 3,2 km lang telefonkabel fra Dolmøy på Hitra til Flatøy ved Flatval på Frøya var lagt. Den første telefonstasjonen på Frøya ble åpnet på Flatval 17. november 1899, en måned etter ulykken. Først to år etter fikk de telefon på Titran. Fra århundreskiftet kom informasjonsoverføringen opp på et helt nytt nivå, både bruken av post, telegraf og telefon vokste enormt i perioden mellom 1900 og 1919.

(1) Narve Fulsås 2003: Havet, døden og verêt side 102
(2) Fulsås 2003
Kilde: Kristian Nygård 1989: Titran-ulykka
Lars Thue 1997: Alltid underveis, bind 2: 1920-1997.

Kilder