Tømmerkjøring med traktor

(Trykk på bildet for full størrelse)

Modernisering av skogbruket fra 1850

Hører til Skogbruk

Som i jordbruket startet den tekniske utviklinga av skogbruket rundt 1850. Den første perioden var preget av forsiktighet, og det skulle ta forholdsvis lang tid før moderniseringa kom for fullt i skogbruket.

Nye tider i skogen og langs elva
Noe av det nye som dukket opp fra midten av 1800-tallet var at arbeidet ble satt bort. Det gjaldt både i selve hogsten i skogen, og i tømmerfløtinga. Fra 1850-åra tok bonden selv stadig mindre av tømmerhogsten selv, og satte arbeidet i stedet ut på kontrakt. Disse kontraktene ble kalt uthogstkontrakter, og gikk ut på at spekulanter eller spesialister tok tømmerhogsten. I tømmerfløtingen i Namdalen hentet man både metoder og arbeidskraft fra andre steder i landet. Spesialarbeidere fra Solør i Hedmark ble brukt mange steder i landet, også i Trøndelag. I Namdalen ble de hentet inn for å bygge dammer, tømmerrenner og lenser. Der hadde de til da slitt med at tømmeret drev til havs og gikk tapt, fordi man ikke hadde skikkelige fløteinnretninger.

Pål T. Sandvik skriver at når fløte- og transportteknikkene ble bedre kunne også tømmeret hentes fra fjernere skogsområder. Det førte til at tømmerhoggerne og kjørerne måtte bo i skogen og ble en type ukependlere. Man bygde skogsstuer som mennene kunne bo i, og Namdalsstua var en av disse. "Namdalsstua var et ektefødt barn av en ny type skogsdrift," skriver Sandvik. "Den foregikk i nye områder, i større skala, med bedre redskaper og gjerne med en høyere grad av videreforedling av tømmeret enn tidligere." [1]

Nye redskaper
Fra 1860-åra begynte de første fabrikklagde øksene og sagene å komme i bruk i Trøndelag. Det var engelske redskaper som kom først, og de ble fort tatt i bruk da det gjorde arbeidet lettere. Blant annet var de engelske sagene valset, noe som gjorde dem tynnere og lettere enn de hjemmelagede man brukte før. Til tross for innføringa av nye fabrikkproduserte redskaper tok det lang tid før man fikk de store teknologiske nyvinningene. Øksa og saga var i bruk til langt opp på 1900-tallet.

Tidligere hadde det ikke vært vanlig å barke tømmeret annet enn når det skulle fløtes. Men etter hvert ble det mer og mer vanlig, spesielt fordi treforedlingsindustrien stilte krav om at tømmeret måtte leveres barket. Dette gjaldt også sagtømmeret. I begynnelsen brukte man øks ved barking, noe som var et blodslit og tok mye tid. Men rundt 1915-1920 kom barkespaden i bruk. Barkespaden ble vanlig i Trøndelag etter 2. verdenskrig. På 1960-tallet fikk vi en motsatt utvikling, da man gikk tilbake til ubarket tømmer igjen fordi foredlingsprosessen var utviklet slik at dette ikke bød på noen problemer. [2]

Motorisering
Etter 2. verdenskrig kom innføringa av motorsaga i skogbruket. Som med all annen redskap og maskiner, har også motorsaga gjennomgått en utvikling. For motorsagas del gikk man fra tunge og trege til lette og sikrere sager. I løpet av forholdsvis kort tid fikk man også mer tilpasset verneutstyr. som hørselsvern, vernestøvler og vernebukse. Dette hadde manglet i begynnelsen og medførte en del alvorlige skader.

Utover på 1950- og 60-tallet begynte de første skogsmaskinene å gjøre sitt inntog i skogen. Til å begynne med var det landbrukstraktoren som overtok for hesten til kjøring og lunning, men etter hvert kom det spesiallagede traktorer og andre maskiner til kvisting og hogst.

Følger av moderniseringa
Som i de andre primærnæringene ser vi at den økte mekaniseringa førte til en effektivisering av arbeidet, og det ble dermed færre arbeidere. Skogsstuene, eller koiene, gikk ut av bruk fordi skogsarbeiderne kunne kjøre hjem da de var ferdige med dagens arbeid. Med flere og flere lastebiler til å få tømmeret fort fram, ble elvene i stadig mindre grad brukt som transportåre for tømmeret. I Trøndelag tok fløtinga slutt på 1960-tallet. Det var i Bjøra fra Høylandet det sist ble fløtet. [3] Andre steder i landet fortsatte man en stund til, men i løpet av 80-tallet ble det også slutt i de store vassdragene på Østlandet.

Fortsatt kombinasjonsbruk
Også på 1900-tallet var det meste av skogen fortsatt i bondeeie, og var med det fortsatt en viktig tilleggsnæring til landbruket. Anders Kirkhusmo skriver at noe over 70 % av brukene på over 20 dekar i Trøndelag hadde gardsskog. Unntaket i regionen var Namdalen. Ingen andre steder i Trøndelag var andelen bondeeid skog så lav som der. Her var det store selskaper som eide skogene, og man hadde flere lønnsarbeidere. [4] I dag er store deler av skogen fortsatt eid av bønder.

[1] Pål Thonstad Sandvik (2005): "Gull og grønne skoger", i Trøndelags historie, bind 3: Grenda blir global 1850-2005, s. 77
[2] Skogselskapet i Sør-Trøndelag (1999): Skogen til nytte og glede. Skogselskapet i Sør-Trøndelag 1899-1999, s. 136-137
[3] Ola Svein Stugu (2005): "Livsgrunnlag i endring", i Trøndelags historie bind 3, s. 410
[4] Anders Kirkhusmo (2005): "Små forandringer i ustabile tiår 1920-55", i Trøndelags historie, bind 3, s. 262

 

Kilder