Ysting (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Kvinnenes rolle i jordbruket

Arbeidet i det gamle bondesamfunnet var sterkt kjønnsdelt, og slik fortsatte det også etter hamskiftet og til langt ut på 1900-tallet. Kvinnene hadde ansvar for alt innendørs arbeid - enten det var i våningshuset eller ute i fjøset eller eldhuset.

Kvinnene i jordbruksfamilien
I den tradisjonelle jordbruksfamilien var gårdsbruket drevet som et familieforetak. Det betyr at både kvinner, menn og barn har vært viktige for driften og hadde sine fastlagte oppgaver. De fleste gårdsbruk, bortsett fra små husmannsplasser, hadde gjerne tjenere som taus og dreng, og også kårfolket var en del av samfunnet på gården.

Kvinnene hadde store ansvarsområder som innebar mye tungt arbeid: stell av hus, fjøs, dyr og unger, samt matlaging og vannhenting. Ei ku skal ha 30 liter vann i løpet av et døgn - da skal du bære mange tunge bøtter med vann før det monner. Spesielt i kombinasjonsbruk hadde kvinnene ei sentral rolle i jordbruket. De hadde eneansvar for gården mens mannen var på fiske eller i skogen, eller drev med kjøring for bergverkene. Tora Korsvold skriver at gårdskona i offentlig statistikk kom inn under sekkebegrepet "husmor", noe som var lite dekkende for de mange oppgavene kona faktisk hadde. "Jordbrukstellingene opererte ut fra mannsbegreper, og fra det forhold at mannen var brukeren og i praksis hadde disposisjonsretten til bruket sjøl om kona hadde arvet det av sine foreldre." [1]

Sosialisert til gårdsarbeid
Barna ble lært opp til arbeid innenfor det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. Jentene ble dermed oppdratt til de samme oppgavene som mora . Barna var ganske unge da de begynte å hjelpe til hjemme, men etter konfirmasjonen skulle man ut i lønna arbeid. Da var det tausarbeid som var det vanlige for jenter. Av og til var jentene også hjemme eller hos slektninger og hjalp til med hus- og gårdsarbeid. Da de ble gift var det ikke lenger lønna arbeid som gjaldt. Da ble man gårdskone på egen gård og hadde de samme ansvarsområdene som mødrene deres hadde hatt.

Verdal og Frøya
Korsvold bruker Verdal og Frøya som eksempler i sin artikkel og skriver at det ser ut til at forskjellene ikke går mellom kyst og innland, men mellom storgårder og småbruk. På storgårdene var gårdskona mest en administrator som sto for opplæring av døtre og tauser. På småbrukene, som gjerne var kombinasjonsbruk, var gårdskona både adminstrator og bonde. [2]

Hamskiftet for kvinnene?
Kari Melby stiller spørsmål ved hvor radikalt hamskiftet egentlig var for kvinnene. Med hamskiftet kom nye redskaper og maskiner som gjorde mye av arbeidet på gårdene enklere. Men dette gjaldt først og fremst ute på åkeren. Hus- og fjøsarbeidet derimot var preget av stillstand. Melby skriver at det kan hevdes at bondekonas arbeidsbyrde økte, og at lettelsene først kom med teknifisering av innearbeidet og avvikling av det allsidige husdyrholdet fra 1960-årene. [3] Også Korsvold poengterer at hestemekaniseringa ikke avgjørende endret kvinnenes arbeidsoppgaver. "Vår påstand er at sjøl om bondesamfunnet tok et avgjørende steg inn i pengesamfunnet i siste halvdel av det forrige århundre, finner vi enda i 1920- og 30-åra sentrale elementer fra sjølbergingsøkonomien bevart, i alle fall hvis en velger å se det fra et kvinneperspektiv." [4] Med hamskiftet ble det som kjent en økende produksjon for salg, og det ble med det strengere krav til renhold i fjøset. Samtidig forsvant en god del tjenere som før jobbet på gårdene til byene og til nye jobber der. Det betydde at bondekona fikk mindre hjelp i det harde arbeidet.

Først et stykke ut på 1900-tallet ble det enklere med vannbæringa. Man fikk etter hvert innlagt vann i fjøs og i kjøkkenet, men det tok sin tid med denne utviklinga. I mellomkrigstida hadde bare annethvert fjøs innlagt vann, og i 1939 bare hvert tredje kjøkken. Med innføringa av melkemaskina etter krigen, kom mannen inn i fjøset og tok seg av melkinga, mens kona fortsatte det andre stellet i fjøset.

Det kan nok argumenteres med at kvinner og menn var likestilte i jordbruket fram til midten av 1950-tallet, da begge var nødvendige for at gårdsarbeidet skulle gå rundt, men kvinnene var formelt sett ikke likeverdige da de ikke hadde rett til å disponere over det økonomiske overskuddet fra produksjonen.

[1] Tora Korsvold (1989): "Bondekonas arbeid i Verdal og på Frøya i mellomkrigstid", i Dagfinn Slettan (red): Bondesamfunn i oppløsning? Trønderske bondesamfunn 1930-1980, s. 52
[2] Korsvold: "Bondekonas ...", s. 53
[3] Kari Melby (2006): "Husmortid 1900-1959", i Ida Blom og Sølvi Sogner (red): Med kjønnsperspektiv på norsk historie, s. 318
[4] Korsvold: "Bondekonas ...", s. 62-63