Reinsamling på Storli (Ingressbilde)

Foto: Lars Vasli

(Trykk på bildet for full størrelse)

Sørsamene og tamreindrifta

Hører til Sørsamer

Mye tyder på at det har foregått en gradvis omlegging fra jakt og fangst til tamreindrift fra midten av 1500-tallet til slutten av 1600-tallet.

Fra jakt og fangst til tamreindrift
I 1689 skrev sognepresten i Snåsa (med Lierne) en beretning om sitt prestegjeld. Her bringer han også videre gammelt tradisjonsstoff om samene i Nordli. Lappfinnene, som stort sett ernærte seg av tamreinsdrift (og som tidligere ble kalt finner og mest drev med jakt og fangst), drepte på én dag hele befolkningen i Nordli da de først kom til disse fjellområdene. Bøndene i Sørli tok hevn og fikk ved list avlivet flere lappfinner. Dette skulle ha skjedd fire-fem generasjoner tilbake i tid. Når det gjelder det saklige innholdet i disse beretningene, har de dramatiske voldshistoriene en sagnaktig karakter. Lunds påpeking av at lappfinnene i hans samtid drev mest med rein, mens finnene i tidligere tider levde av fangst, er interessant. Det indikerer, slik mange forskere også hevder, at det i tidlig nytid skjedde en endring i sørsamenes næringsutøvelse fra jakt og fangst til tamreindrift. Mye tyder på at det har foregått en gradvis omlegging som i tid kan ha strukket seg fra midten av 1500-tallet til slutten av 1600-tallet. Trolig holdt samene noen tamrein allerede på reformasjonstiden som kjøre- og lokkerein og for å skaffe seg skinn, kjøtt og melk. Som vi har sett, var det også produkter av reinsskinn samene solgte i Overhalla.

Selv om samene etter hvert fikk reinsflokker å passe på, sluttet de nok ikke å jakte og fiske når forholdene lå til rette for det. Reinsflokkene var da heller ikke spesielt store på denne tiden. I Finnemanntallet 1686 var det bare én reineier i Nord-Trøndelag som hadde en større flokk med rein, det vil si hundre dyr.

Skytevåpen og befolkningsøkning
Det er flere årsaker til endringene i samenes levevei. En viktig årsak var det nok at skytevåpen ble mer vanlige etter hvert. En konsekvens av dette var at viltet ble hardere beskattet enn tidligere. Det er da også fra midten av 1500-tallet de sentrale myndigheter gjør sine fremstøt for å frede hjortedyrene. En redusert bestand både av villrein og rovdyr gjorde det lettere å satse på tamrein. Selv om det var arbeidskrevende å holde sammen og forsvare en flokk tamrein mot rovdyr, fikk samene på denne måten en relativt sikker tilgang på kjøtt.

En transformasjon fra fangstøkonomi til tamreindrift hos samene kan også være knyttet til en befolkningsøkning. I det lange løp ble det umulig å skaffe nok mat til alle ved en ekstensiv høsting av de ressurser naturen kunne fremby. Ved å holde tamrein kunne samene øke antall hjortedyr i et område langt utover de normer naturen selv satte.

Nå var det ikke bare samene som fikk en befolkningstilvekst i tidlig nytid. Tallet på bønder og bosatte bruk økte kraftig i tidlig nytid, som vi allerede har vært inne på. På 1600-tallet var den beste jorden allerede opptatt, i økende grad ble bosetningen tvunget innover i dalene og opp mot fjellet. Dette er en utvikling vi kan spore i Meråker, i øvre deler av Verdalen og Ogndalen og i Snåsa og Lierne. Bøndene som bosatte seg i disse områdene, tok også i bruk ressursene i fjell og utmark. Her kunne det være duket for interessekonflikter med samene om retten til jakt og fiske. Det kunne selvsagt også skje at samenes reinsflokker kom inn på åker og eng.

Konlikter mellom samer og bønder
Det er ikke så mye å finne om samer i skriftlige kilder fra første halvpart av 1600- tallet. Av lensregnskapene kan vi se at noen samer måtte betale bøter for leiermål, men det sier ikke så mye. I 1623 kjøpte fogden i Inderøy fire elghuder og tre reinhuder av samene. Fem år senere måtte syv bønder i Meråker betale klekkelige bøter fordi de hadde stjålet matforsyninger fra noen samer. Trolig har disse samene holdt til ved Feren nord for Meråker.

En skriftlig kilde som har vært omfattet med stor interesse, er et klagemål som bøndene i Haltdalen fremførte for Bjelkekommisjonen i 1632. Bøndene klaget over at finnene eller fjellappene ødela deres muligheter for å utøve sine tradisjonelle jaktrettigheter i allmenninger og «Leye maall». En mannsalder senere klaget presten i Haltdalen over at han tidligere hadde hatt tiendeinntekter av elg og rein, som bøndene i prestegjeldet hadde lagt ned. Etter at samene hadde trengt seg inn, hadde det ikke vært mer å hente, samene betalte ikke tiende. Ifølge Haarstad er det ikke tale om selve Ålbygda, reinsjakten må ha foregått langt til fjells, på Vigel- og Skardsfjella og Forollhogna. Hans konklusjon for dette området blir at det hadde vært samer med rein i Syltraktene fra 1620-årene om lag.

I Tynset klaget bøndene i 1643 til stattholderen over at samene i en ti års tid hadde hatt tilhold på fjellene i Østerdalen, der de hadde beskattet bestandene av elg, rein, bever og fugler hardt. De bad om at samene måtte forvises til de steder «der de burde være». Haarstad konkluderer med at det foregikk en samisk fremrykning mot sør sist på 1500- tallet og i det følgende hundreåret, mest markert noe før midten av 1600-tallet.

Hvor tallrik var så den samiske befolkningen som hadde tilhold i trønderske fjellområder? Det er et spørsmål som er vanskelig å besvare. Historikeren Schnitler hevdet at det først på 1700-tallet var omtrent 50 samefamilier i prestegjeldene Overhalla og Snåsa. På bakgrunn at opplysningene hos Schnitler og det man har av holdepunkter ellers kan det ifølge Sandnes ha vært ytterligere tjue-tretti samefamilier andre steder som hadde sitt hovedtilhold på norsk side av grensen. For å få et begrep om størrelsesordenen kan den samiske befolkningen på denne tiden settes til ca. 500 individer. Mye tyder på at antallet samer hadde økt kraftig på 1600-tallet.

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 157-159

Kilder