Gården Halseth med folk og buskap. (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

I eldre tid var husholdet ramme om familie og arbeid

Hører til Samliv

De fleste mennesker levde innenfor rammene av et hushold. Kjernen i husholdet var vanligvis et gift par, med flere eller færre barn. Til husholdet var det knyttet gårdsdrenger og tjenestetauser – flere eller færre ettersom gården kunne bære det. Enslige personer eller ektepar uten eget bruk eller plass kunne leie seg inn på en gård, som innerster. Kårfolk kunne være tettere eller løsere knyttet til husholdet. På mange gårder finner vi fosterbarn.

De kunne erstatte eller komme i tillegg til tjenestefolk etter hvert som de ble store nok til å arbeide – og det ble de tidlig. Noen få falt utenfor disse rammene, helst fattige omstreifere – kanskje slike som var dømt til forvisning fra bygda for en eller annen forbrytelse.

Husholdets størrelse
I 1701 hadde de 197 gårdbrukerne i Orkdal prestegjeld i gjennomsnitt 1,4 hjemmeværende sønner over ett år, dessuten i underkant av en tjenestedreng hver. Bare menn og gutter ble talt, men regner vi med at døtre og tjenestejenter var omtrent like mange, kan vi regne med at et gjennomsnittlig gårdshushold i Orkdalen besto av mann og kone, tre hjemmeværende barn over ett år – eventuelle spedbarn kommer i tillegg – og to tjenere. Et slikt gårdshushold på til sammen sju personer var det som sto for drifta på gården – levde og arbeidet sammen. Men husholdsstørrelsen varierte med størrelsen på gården og de ressurser den rådde over.

Rundt midten av 1600-tallet besto husholdet på de største gårdene i Namdalen – fullgårdene – av 8,2 personer over 12 år, på halve gårder av 6,5 personer, og på de minste gårdene – som ble kalt ødegårder i skattelistene – av fire personer i gjennomsnitt. Men det fantes også mindre hushold: Husmennene i Orkdalen i 1701 hadde i gjennomsnitt bare halvparten så mange hjemmeværende barn som gårdbrukerne, og tjenestefolk var omtrent fraværende hos dem. Et slikt hushold kunne altså bestå av mann og kone og ett eller to hjemmeværende barn – tre til fire personer. Embetsmannshusholdet kunne til gjengjeld være atskillig større, med flere tjenestefolk. Presten i Skogn hadde for eksempel fire drenger og fire tauser i 1666. Når barnetallet i familiene til tross for høye fødselstall var så lavt, er årsaken at mange barn døde tidlig.

Årsaker til varierende husholdsstørrelse
Når husholdsstørrelsen varierte, var det ikke fordi folk med små gårder eller plasser fikk færre barn, men fordi de hadde færre tjenestefolk. Og det var dem som forsynte de større gårdene med arbeidshjelp. Barn og unge måtte tidlig være med i arbeidet, og fra små gårder og plasser måtte de ut i tjeneste hos andre. Aldersfordelingen i befolkningen var noenlunde lik til langt ut på 1800-tallet. Det var mange barn og unge, og få gamle. Med tidens teknologi var produktiviteten ikke slik at en stor barnebefolkning kunne unntas fra arbeid. Folk giftet seg seint, oftest godt opp i 20-åra. Det betydde at de fleste hadde en lang periode fra de begynte å delta i arbeidet til de kunne gifte seg og etablere et eget hushold.

Giftermålsalderen var avhengig av at det var mulig å skaffe seg en egen boplass – overta foreldrenes bruk, dele det med søsken, rydde en ny gård eller husmannsplass. Dermed kunne giftermålsalderen også variere med hvordan mulighetene var for å skaffe et slikt levebrød. Var all tilgjengelig jord allerede ryddet og i bruk? Var de eksisterende brukene store nok til å tåle en deling? Døde gårdbrukere i ung alder slik at et nytt par kunne slippe til, eller levde de til de ble gamle? Slike forhold bestemte når det var mulig for ungdom å etablere seg. Det bidro også til å regulere hvor mange barn som ble født, siden et forsvinnende lite antall barn ble født utenfor ekteskap.

Enker som brukere
Det var et lite kvinneoverskudd i befolkningen som helhet. Det ble født litt flere gutter enn jenter, men dødeligheten var også større blant guttene, så fra tenårene var det et økende kvinneoverskudd. Dette er en av grunnene til at vi finner flere enker enn enkemenn i befolkningen, og flere kvinner enn menn ble aldri gift. Manntallene fra 1665 og 1701 teller riktignok i hovedsak menn, men der hvor kvinner sto i spissen for et hushold, ble de også tatt med – som ansvarlige for et hushold der både sønner og tjenestedrenger holdt til. Slike kvinner var enker som hadde overtatt posisjonen som husholdsoverhode etter sin avdøde ektemann. I 1701 finner vi for eksempel at på Hitra var 7,5 prosent av gårdbrukerne enker. De fleste steder var det flere enker blant husmannsfolkene enn blant gårdbrukerne. På Hitra var samtidig 10,7 prosent av husmennene enker. Ved midten av 1600-tallet var 16 av 146 brukere i Selbu enker, og på hele 15 av 66 husmannsplasser satt det enker. Om enka ble sittende som bruker alene etter at ektemannen døde, kunne variere med mulighetene for gjengifte eller om andre sto klare til å overta og gi enka kår.

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s.260-262

Kilder

Relaterte artikler