Frost

Hentet fra Wikipedia

Foto: Kjetil Lenes

(Trykk på bildet for full størrelse)

En jammerlig frostnatt

Hører til Endring

Folk som har studert befolkningsutvikling, forteller om to kraftige demografiske kriser i Norge på slutten av 1600-tallet, da dødstallene langt oversteg fødselstallene. Det var i 1668–77, og særlig i 1690–99. Den siste var landsomfattende, og forekom også andre steder i Europa. Samtidige beretninger opplyser om uår, matmangel og hungersnød.

Kaldere klima
Mot slutten av 1600-tallet ble det kaldere klima i Europa. Særlig i utkantstrøk – langt mot nord og langt til fjells – ble leveforholdene vanskeligere. I ei fjellbygd som Oppdal sank folketallet en god del de siste tiårene av 1600-tallet, og i Snåsa ble gårder som var delt tidligere på 1600-tallet, nå slått sammen igjen. Også i Gauldalen var det tilbakegang i flere bygder. I Soknedalen ble flere gårder som hadde blitt ryddet i utmarka, igjen nedlagt eller tatt i bruk som setre og slåttemark. I 1700 var det igjen ødebruk i Trøndelag. Mange av de nye gårdene lå utsatt til opp mot fjellet og ga ikke tilstrekkelig livberging med kaldere klima.

Dårlige kornår
Sogneprest i Melda, Melchior Augustinussøn, forteller i sine årlige notater om dårlig kornår i 1674, da kornet ble skadet av både væte og kulde. Året etter forteller han om skrøpelig kornavling noen steder, men på andre steder et kronår. I 1676 har han ikke annet å melde enn et «overmåde rigt og frugtbart år og et drøit og velsignet korn», og de neste årene er avlingene også brukbare på hans kanter. Lokale forhold kunne likevel være annerledes. I 1684 forteller han for eksempel at haglbyger hadde gjort stor skade på kornet i Innherred. Samme året var fisket også dårlig. Og året etter, 1685, var forholdene snudd til det verre. Kornet frøs og ble «overalt næsten fordærvet». Hadde ikke tilførslene utenfra vært så gode neste vår og sommer, hadde «mange mennesker elendig omkommet af hungersnød, » mente presten. De neste årene var heller ikke gode kornår. I 1687 kom frosten tidlig både i Innherred, der man ikke var vant til slik tidlig kulde, og til fjells. Fra 1691 forteller han om tørrår, frost og dårlige kornavlinger flere år på rad. I 1693 var Augustinussøns korntiende av Meldals prestegods mer enn hundre tønner mindre enn vanlig, og det var «stor elendighed og sult blant de gemene». Fisket var også dårlig det året. «Gud see til os i nåde!» avslutter han dette årets beretning med. Neste år ble da også bedre, men det var bare midlertidig, for i 1695 frøs igjen kornet etter en «jammerlig frostnat» natten til 20. august.

Som det ofte kunne skje i tilknytning til matmangel, fulgte en epidemi av blodsott, særlig på Strinda dette året, men de neste par årene «overalt». Mange fattigfolk døde i epidemien – de var mest utsatt og måtte i størst grad ty til dårlig erstatning for korn, som barkmel og reinlav. Barkbrødet ga metthetsfølelse, men også oppsvulmede mager og feilernæring.

Hungerskriser eller epidemier
Befolkningshistorikere har lenge diskutert om de store kriseårene skyldtes hungerkriser eller epidemier, og heller til den oppfatning at epidemiene spilte størst rolle. Likevel var samtidige kommentatorer, som presten i Meldalen, overbevist om at sult var en viktig faktor i dødeligheten. Det var nok likevel sjelden slik at folk direkte sultet ihjel, men heller slik at smitte, som stadig var til stede i befolkningen, fikk ekstra god grobunn i perioder da befolkningen, og særlig de fattige, var svekket på grunn av matmangel. Generelt press på befolkningen kan ha satt ned motstandskraften, slik at dødeligheten økte og levealderen gikk ned. Her kan både kaldere klima og uår, kriger med opphopning av soldater og økte skattekrav spille en rolle. Vi skal heller ikke se bort fra at økt handel på 1600-tallet og videre ut over 1700-tallet førte til at smitte raskere kunne føres fra sted til sted og spre epidemier.

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s.270-271