Par fra Stadsbygd (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Noen steder ekspanderte

Hører til Endring

Befolkningsutviklingen var ikke den samme overalt. Det gamle Ålen prestegjeld kan være et eksempel på det. Både befolkning og bosetning stagnerte i det gamle bygdesentret.

Der var metningspunktet for det jorda kunne tåle med datidas teknologi nådd. I det nye sentret Røros var det derimot en eksplosiv vekst. Etter at kobberverket ble etablert, økte bosetningen der fra noen få familier til et livskraftig samfunn med 1500-1600 mennesker rundt år 1700. Ny næringsdrift kunne altså skape grobunn for ny vekst i folketallet. Også i andre bygder der folk hadde muligheter til å utnytte mer enn jorda som levebrød, kunne folketallet vokse.

I Fosen fogderi var det en betydelig vekst også i denne perioden, med en gjennomsnittlig årlig vekstrate på 0,52 prosent, mens den gjennomsnittlige vekstraten for Trøndelag som helhet var 0,18 prosent. I Rissa var det i 1665 en god del hjemmeværende voksne sønner på gårdene, og fram til 1701 ble en del gårder delt, slik at det ga grobunn for flere familier. Bakgrunnen for veksten her, må være at det var mulig å drive fiske om kornet sviktet. Folk var ikke så ensidig avhengige av én næring. I enkelte bynære strøk, som for eksempel Tiller, økte folketallet nokså betydelig også de siste årtiene av 1600-tallet. Der kom stagnasjonen isteden først på 1700-tallet og kan ha sammenheng med belastningen under krigshandlingene 1718 og følgene av det de neste årene.

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s.271-272