Kårordningen formaliseres

Den første detaljerte kårkontrakten i Skogn finner vi i 1730 da madame Anne With, enke etter kornetten Morten Henriksen, solgte Ner-Felstad til Rasmus Larsen Moksnes fra Frosta og ville sikre seg skikkelig kår: fritt husrom med ved og varme, to kyr, nok fôr til to småfe og rett til å holde griser i ei trø. To tønner bygg, to tønner havre og en halv tønne halvbygg betinget hun seg også.

Egen eller felles husholdnig
Tidligere ble det også nevnt at den gamle brukeren skulle ha kår når en ny fikk bygselseddel eller skjøte, men det ble ikke spesifisert før nå. Etter hvert ble betingelsene skrevet ned og tinglyst ikke bare når den nye var fremmed, men også om det var egne barn. Den praktiske ordningen for slik «pensjonering» kunne være forskjellig, enten slik at kårfolkene betinget seg bestemte årlige leveranser av livsmidler og holdt egen husholdning, eller slik at de gamle levde i felles husholdning med de nye brukerne. Det var vanlig at de som ga fra seg gården også betinget seg underhold av yngre barn inntil de var «framfødd». Kåret omfattet både husrom, mat og klær, men egen kårstue ble først vanlig etter 1700. De lange trønderlånene, som vi også finner på Nord-Møre og deler av Nord-Norge, ble ofte bygd ut i lengden, så de inneholder to stuer, gang, kjøkken og langkammers for husbondsfolket, og stue, gang og kjøkken for kårfolkene. Denne byggeformen kan nettopp ha blitt til av omsyn til dem. De kunne også betinge seg andre hus, som stabbur.

Kårordningen i Trøndelag
Kårordningen gjaldt ikke bare for sjøleiere, men også for leilendinger. Her var ny leilending avhengig av jordeierens samtykke, og jordeiere satte ofte som betingelse at den nye skulle gi kår til den gamle. Bestemmelser om dette kunne tas inn i bygselbrevet, slik det skjedde på Lysholmgodset i Børsa, der Hans N. Lysholm som jorddrott i 1748 utstedte bygselbrev som godkjente at hans leilending Hans Olsen Mestad hadde avstått en del av bruket til sønnen Niels, på det vilkår at foreldrene fikk «subsistence».

I Trøndelag foregikk opprettelsen av kår i forbindelse med salg av gården og oppsettelse av skjøte, mens det på Østlandet og Sørlandet var vanligere at det foregikk i forbindelse med skifte. Fra Lierne fortelles at det var vanlig når en sønn eller datter skulle overta, at alle barna ble innkalt til en familiesammenkomst og gjort kjent med salget og de vilkår gården var overdratt på. Gården ble som regel solgt for en rimelig pris, siden man regnet med at overtakeren skulle ha godtgjørelse for den tid han eller hun hadde gått heime på gården og arbeidet uten lønn. Det kunne enkelte steder bli gjort til en høytidelig anledning når de gamle ga fra seg gården til neste generasjon og tok kår. Men fra Hemne og Vinje sies det at «det vart rekna for det mest sømelege dess stillar slikt skjifte går for seg», så der var det verken gjestebud eller dram.

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 281-282