Erkebispegården og Nidarosdomen (Ingressbilde)

Foto: Schrøder

(Trykk på bildet for full størrelse)

Høymiddelalderbyen

Til tross for stor ufred i Norge på 1100- og 1200-tallet fortsatte byen ved Nidelvens utløp å vokse. Den kanskje viktigste drivkraften bak denne veksten var Olavslegenden og Helgenkongen.

HØYMIDDELALDERBYEN

UROLIGE TIDER

Nå kom birkebeineme inn mot byen, og hærene møttes på åkeren ovenfor tårnet (åkeren heter Kalvskinnet). Kong Magnus og Erling jarl hadde 500 mann. Det ble et stort slag der med en gang, og det ble kjempet bittert, men ikke lenge. Tore Spjæla bar merket for Erling jarl, og det falt menn på begge sider, men flest for kong Magnus. Det ble en hard strid der Erling jarls merke var, Tore kom i nød, og så satte han merkestangen ned i åkeren så merket stod rett opp. Nå tok jarlens fylking til å vike, og da ble det til at merket kom til å stå bak de birkebeinerne som gikk hardest på, og de som kom etter, trodde jarlen var der under merket; da ble de redde, de trodde at noen av deres var kommet på flukt. Men da kong Sverre skjønte det, lot han hugge ned stangen. I samme stund ble Erling jarl rammet av et spyd i midjen. Da sa en av mennene: "Et farlig stikk, herre!" Jarlen svarer: "Følg vel kongens merke; meg feiler det ikke noe." Og litt senere kom Ossur prest og Helge Torfinsson nær jarlen. Han hugget Ossur tvers over ansiktet så det ble et stort, stygt sår. Siden satte jarlen seg ned, og kong Magnus kom bort til ham. Da kunne jarlen ikke tale. Og da sa kong Magnus: "Vi møtes på gledens dag, far!" Jarlens lepper rørte seg, han var nå døende.

Dette er en beretning om slaget på Kalvskinnet i 1179 hentet fra en samtidig kilde, Sverres saga. I store deler av 1100-tallet og et godt stykke inn i 1200-tallet var det konstant ufred i Norge, og Nidaros var en by som de rivaliserende gruppene kjempet om. På den ene siden stod birkebeinerne med kong Sverre i spissen. Mot dem kjempet kirkas folk, baglerne, med Erling Skakke og sønnen, kong Magnus Erlingson, som ledere. Byboerne måtte til stadighet sverge troskap til først den ene kongen, så den andre, men kong Sverre hadde likevel det beste fotfeste her i Trøndelag. Kildene forteller at den eneste broa over elva (der Elgeseter bro nå ligger) ble revet i kampene. En treborg med palisadeverk stod antakelig over Nidareid ved Ila kirke. I 1183 ble en steinborg anlagt på et platå oppe i Steinberget, som fikk navnet Sions borg eller Sverresborg. Kong Sverre går seirende ut av striden med baglerne, men andre opprørsgrupper dukker opp og skaper ufred for en enhetlig kongemakt.

KIRKEMAKT

Trass i denne stadige ufreden vokste Nidaros hele tiden. Helgenkongen og Olavslegenden var drivkraften i denne stadige veksten. I 1152 ble Norge en egen kirkeprovins, og det ble selvfølgelig helt naturlig at erkebiskopen måtte ha sitt sete i byen. Han ble leder for et erkebispedømme med etter hvert 10 biskoper; en over Hebridene og Man, en over Orknøyene, en over Færøyene, en på Grønland, to på Island og fire i Norge. Presteskapet ble den største yrkesgruppen i byen. Særlig spilte domkapitlet, prestene og kannikene ved Kristkirken, en stor politisk og religiøs rolle. Etter hvert fikk disse kirkelige lederne svære inntekter. Først og fremst betalte folk tiende som en slags kirkeskatt. Det ble også ganske vanlig at kirken eide jord. Bønder testamenterte store og små jordstykker til kirken og kirkens menn slik at sjelemesser kunne holdes etter giverens død. Da kunne det hende at veien gjennom skjærsilden gikk raskt. Jordstykkene kunne også erverves som betaling for sjukdomspleie i et kloster eller som bøter hvis folk hadde forbrutt seg mot kristen moral. Bonden ble da leilending på sin tidligere jord og måtte betale landskyld eller jordavgift til kirken og kirkens folk. Etter hvert tok nye leilendinger over. Tidlig på 1300-tallet eide kirken nesten halvparten av all norsk jord. Disse skattene og avgiftene kom oftest som naturalia, dvs. som korn, mel, smør, huder, salt kjøtt, levende dyr, tørrfisk, honning, tjære og lignende. En historiker har regnet ut at kirkens årlige inntekter i 1240 var på hele 20 000 spann smør (et spann= 15,5 kg). De kunne selvfølgelig ikke sitte med alle naturalievarene selv; de måtte selge dem eller bytte dem bort i arbeid eller andre varer som de trengte. Erkebiskopen ble byens viktigste og største handelsmann med eksport av varer til utlandet. Flere inntekter strømmet da på, og disse ble brukt til utbygging og forbedring av både Kristkirken, Erkebispegården og andre kirker i byen. Og Nidaros vokste og pulserte og trakk stadig til seg nye byboere.

ERKEBISKOP ØYSTEIN

Olavslegenden er selvfølgelig en av årsakene til denne stadige veksten. Nidaros ble Nord-Europas viktigste pilegrimsmål, og mange pilegrimer strømmet til byen, særlig rundt olsoktider. Erkebiskop Øystein Erlendsson (1161-1188) har hovedansvaret for den sterke stillingen som Kristkirken og Domkapitlet fikk i Nidaros og Norge i denne tiden. Han var i konflikt med kong Sverre, og var landsforvist en del år i England. Men han kom tilbake, forlikte seg med kongen og satte i gang storstilte nybygginger på Kristkirken og Erkebispegården etter mønster av den nye stilen i Europa: gotikken eller spissbuestilen. Deler av tverrskipet, kapittelhuset og deler av oktogonen i Kristkirken og det såkalte Østhuset av Erkebispegården ble påbegynt under erkebiskop Øystein. Johanneskapellet i søndre tverrskip i Kristkirken ble vigslet 26. november 1161 av erkebiskop Øystein, forteller en innskrift på veggen i kapellet. Han samlet og skrev ned alle mirakelhistoriene om Olav den hellige i en liten bok som fikk navnet Passio et miracula beati Olavi (= Olav den helliges lidelser og mirakler). Boka kan sammenlignes med en reklamebrosjyre og hadde til hensikt å markedsføre Nidaros som pilegrimsmål. St. Olav var en populær helgen mange steder, for over 350 olavskirker er registrert i Norge og resten av Europa fra Novgorod og Gotland i øst til London og York i vest.

KLOSTRENE

Alle jordeiendommer rundt Nidaros ble etter hvert kirke- og klostergods. I løpet av høymiddelalderen eksisterte 5 klostre i Nidaros. Det eldste, Nidarholm kloster på Munkholmen, ble enten grunnlagt i 1028 av danskekongen eller rundt 1100 av lendmannen Sigurd Ullstreng fra Viggja. Klosteret, som var et benediktinerkloster, eide store jordegods i Trøndelag og hadde derfor stor makt. Et annet betydningsfullt kloster var Elgeseter kloster på Øya. Der holdt augustinermunker til. Klosteret som ble grunnlagt i 1183 av erkebiskop Øystein, er kjent for den siste maktkampen om kongeverdigheten som foregikk der i 1240. Hertug Skule søkte tilflukt i klosteret, men kong Håkon Håkonssons menn lokket ham ut og hogg ham ned. Henrik Ibsen skriver om denne dramatiske hendelsen i Kongsemnerne. Bakke kloster (Bakke gård i Innherredsveien) var et nonnekloster og trolig et benediktinerkloster. Det ble grunnlagt rundt 1150. Dessuten fantes det to klostre inne i byen. Et fransiskanerkloster eller et gråbrødrekloster brukte Olavskirken som sin klosterkirke. Det ble opprettet like før 1472 og fikk derfor en svært kort levetid, for i 1537 blir protestantismen eller lutherdommen statsreligion i Norge, og klostervesenet ble forbudt. Det andre klosteret inne i byen er et dominikanerkloster eller et svartbrødrekloster som ble opprettet før 1234. Lengst sør i Kjøpmannsgata skal det finnes rester etter klosterkirken i bygrunnen.

KLOSTERLIVET

Den viktigste oppgaven for klostrene var å være et sted for bønn. Mange ganger i døgnet var det felles bønn i klosterkirken under ledelse av abbeden eller abbedissen. De hadde nesten like høy rang som en biskop i den katolske kirken. Unge kvinner og menn søkte klostrene for å vie sitt liv til bønn og avholdelse. Noen gjorde det etter personlig valg, men de fleste ble plassert der av foreldre som mente at sønnen ikke hadde mulighet til godt underhold, eller at datteren ikke kunne giftes bort. Klostrene fungerte også som aldershjem for velstående personer som mot betaling kunne leve siste delen av livet sitt der. Rike og syke mennesker kunne også få stell. Enkelte klostre var viktige sentra for kultur og lærdom. All slags litteratur ble studert og skrevet av, pergamentbøker ble produsert, og brev ble sendt rundt i Norge og Europa. Etter hvert ble klostrene i byen store jordeiere. Gårdsnavn som Munkvoll og Munkaunet viser dette.

KRISTIN I NIDAROS

Det ringte til vesper i kirker og klostre da Kristin trådte inn på Kristkirkegården. Et øieblikk våget hun å skotte op over kirkens vestgavl - så slo hun blendet øinene ned. Mennesker hadde ikke av egen kraft maktet dette verk - Guds ånd hadde virket i den hellige Øistein og de menn efter ham som bygget huset. (-) Tre ganger gikk hun bedende omkring kirken. De mektige murmasser med forvillende rikdommer av piller og buer og vinduer, skimtet av takets veldige skråflate, tårnet, spirets gull høit oppe i himmelrummet - Kristin segnet under sin synd. Hun skalv da hun kysset på portalens hugne sten. I et lynglimt så hun den mørke treskurd omkring kirkedøren hjemme - der hun hadde kysset med sin barnemunn efter faren og moren -. Hun sprengte vievann over barnet og sig selv -husket når faren gjorde det da hun var liten. Med barnet krystet hårdt i favnen gikk hun fremover gjennom kirken. Hun gikk som frem i en skog - søilene var furet som gamle trær, og inn i skogen sivet lyset, broget og klart som sang gjennem billedrutene. Høit oppe over henne lekte i stenløvet dyr og mennesker, og engler spilte - enda meget svimlende høiere spente hvelvene og løftet kirken op mot Gud. I en hall som lå ut til siden, var der tjeneste ved et alter. Kristin sank nedpå kne ved en søile. Sangen skar i henne som for sterkt lys. Nu så hun hvor lavt i støvet hun lå -. Pater noster. Credo in unum Deum. Ave Maria, gratia plena. 

Det er Sigrid Undset som skriver dette om Kristins første møte med Kristkirken i Nidaros i Kristin Lavransdatter (1920-22). Kristin er på pilegrimsferd til Olav den helliges kirke for å bøte en synd. I dette utdraget får vi et innblikk i hvordan den storslåtte Kristkirken virker på en person som opplever den blendende arkitekturen med et sterkt religiøst sinn. Slik kan vi innbille oss at tusener av pilegrimer opplevde sitt første møte med Nidaros og Kristkirken.

Da Kristin kommer til byen på 1330-tallet, bor omlag 3000 innbyggere i Nidaros. Selv om byen har mistet hovedstadfunksjonen først til Bergen og senere til Oslo, er det en stor by i Nord-Europa hun kommer inn i. Byen har en omfattende handel med resten av landet og Nord-Europa. Det syder av liv på havna. Folk bringer varer til og fra frakteskuter. Håndverkere av alle slag arbeider for fullt. Vi finner hele 13 kirker og 4 klostre i byen, så presteskapet må være stort. Over alle ruver den praktfulle katedralen med tårn, hvelvinger, strebeverk, buer og utsmykninger. I den nesten like storslåtte Erkebispegården styrer erkebiskopen som byens største handelsmann og Norges viktigste og mektigste prelat med politisk og religiøs makt. Ute mot Ilevollene ligger et Mariahospital for fattige og gamle mennesker. Noen er dessuten spedalske. Oppe i leirbakkene på Bakklandet er et teglverk i drift, og nederst i Ilabekken durer og går ei kornmølle. Nede på Ørene (Olavskvartalet) ligger et lite industriområde for metallbearbeiding. På grunn av brannfaren og røykplagen er det pålagt å være plassert litt utenfor byen. Der blir kobber og jernmalm smeltet, støpt og smidd av grov- og finsmeder. Kanskje er det selveste erkebiskopen som står bak denne metallindustrien. Jo, Nidaros er en rik og livskraftig by!

LITTERATURLISTE:

Ida Bull og Inga E. Næss: Bakklandet lever! (1985)
Axel Christophersen, red.: I kongers kaupang og bispers by (1992)
Axel Christophersen og Sæbjørg Nordeide: Kaupangen ved Nidelva (1994)
Lars Fasting: Trondheims bybilde (1976)
Harald Hals, red.: 300 år med Cicignon (1981)
Erik Jondel: Tusen år ved Nidelven (1996)
Anders Kirkhusmo, red.: Trondheim i 1000 år - historisk guide (1972)
Asbjørn Lund:   Vandringer i det Trondhjem som svant (1980)
Øivind Lunde: Trondheims fortid i bygrunnen (1977)
Henry Røsoch: Trondheims historie (1939)
Jørn Sandnes, red.: Trondheim - Olavs by i tusen år (1992)
Schreiner og Christiansen, red.: Trondheim bys historie 1-5 (1956-73)
Wilhelm K. Støren: Sted og navn i Trondheim (1971)
Wilhelm K. Støren: Kulturminner i Trondheim (1972)