bro

(Trykk på bildet for full størrelse)

En vandring i det gamle Trondheim

Hører til Trondheim og Bylandskapet

Bli med på en vandring i Trondheim. Besøk steder som Det Gamle Torget, Skipakrok, Kannikestredet, Byporten osv.

EN VANDRING I DET GAMLE TRONDHEIM

Vandrerrute

(1) Startpunkt: Det gamle Torget (Vår Frue gt. ved Gerhard Schønings skole)
(2) Lona/ Saurlid - ( Kongens gt ved Frimurerlosjen)
(3) Olavskirken - (i Folkebiblioteket)
(4) Folkebibliotekstomta/ Kaupmannastrete - (Krambugata)
(5) Skipakrok - ( Lilletorget / Cicignons plass)
(6) Bredegate / Langstrete - (Apotekerveita)
(7) Gregoriuskirken - (hvelvet i Sparebanken Midt-Norge)
(8) Vår Frue Kirke
(9) St. Jørgensveita / Kirkestredet
(10) Munkhaugveita
(11) Kannikestredet
(12) Thomas Angells Hus
(13) Nidaros Domkirke / Nidarosdomen/ Domkirken
(14) Erkebispegården / Kongsgården
(15) Byporten / Bruvaktens Hus - ( ved Gamle Bybru)
(16) Gamle Bybru
(17) Adressavisens gamle gård - ( Erling Skakkes gt)

INNLEDNING

I dag er det ikke mye igjen av middelalderbyen Trondheim. Ser vi bort fra Domkirken og Erkebispegården, pluss den eldste delen av Vår Frue kirke, er det svært lite som er synlig. Går vi under jorda, finner vi trolig det som er restene etter Olavskirken i Folkebiblioteks-bygningen og Gregoriuskirken i Sparebanken Midt-Norges bygning i Søndre gate. Branner har fjernet mange spor, og nye behov og krav har også bidratt til at byen har endret karakter. Byens gatenett var fra grunnleggelsen orientert øst-vest, med Nidelva som sentral kommuni-kasjonsnerve. Cicignons omregulering etter den store bybrannen i 1681, ga byen et nytt ansikt med brede nord-sørgående gater. Disse krysses av like brede øst-vestgående gater. Torget flyttes vestover, og alt dette skaper en åpnere by.
Grunnleggelsesåret 997, og 1681 med brann og derpå følgende omregulering, er de mest sentrale reguleringsmessige merkesteiner i byens tusenårige historie.

BYENS GRUNNLEGGELSE

Hva vet vi egentlig om dette? Før det vokste fram en bybebyggelse, lå det en gård på Nidarnes-halvøya. Vi vet ikke helt sikkert hvor denne gården lå, men sannsynligheten taler for at den lå i strøket omkring Kalvskinnet. I "Heimskringla" forteller Snorre at Olav Tryggvason grunnla Nidaros, og historikerne har kommet frem til året 997 som det mest sannsynlige. Tjodrek munk skriver i sin sage at det allerede lå kjøpmannshus eller boder langs Nidelva før Olav Tryggvason startet sin bygging. Diskusjonen om tidspunktet for byens grunnleggelse blir kanskje mest en diskusjon om hva som legges i begrepet grunnleggelse. Arkeologenes utgravinger de siste tiårene slår ikke beina vekk under sagaens dateringer, og dermed står Olav Tryggvason fortsatt trygt på sin sokkel som byens grunnlegger.

Rikssamling og kristning var avgjørende prosesser for framveksten av byen, eller Kaupangen, som man sa i tidlig middelalder. Mot slutten av 1000-tallet brukes Kaupangen parallelt med Trondheim. I kirkelige kretser lanseres navnet Nidaros mot slutten av 1100-tallet, og dette dominerer som navn på byen helt fram til første halvdel av 1300-tallet. Trondheim vinner så innpass igjen, og navnet Nidaros blir nå brukt kun i kirkelige sammenhenger. Olav den Helliges kristning av landet, og hans fall på Stiklestad i 1030, har vært avgjørende for byens vekst og utvikling. Det er kanskje ikke uten grunn at Trondheim omtales som "Hellig Olavs by".

1. DET GAMLE TORGET

Byens gamle torg er et naturlig startpunkt for en rundtur i middelalderbyen. Det gamle torget lå et stykke bak Vår Frue kirke; mot vest strakk torget seg nesten bort mot Schulz' gate og mot øst innover skolegården på Gerhard Schønings skole. Mor sør gikk grensa nesten opp mot Erling Skakkes gt, mot nord nesten ned mot Vår Frue strete. I det sør-østlige hjørnet lå Rådhuset, ett av byens seks steinhus. Det er usikkert hvor lenge dette var byens torg, men enkelte byhistorikere mener at det kan gå tilbake til 1300-tallet.

På torget må vi regne med at byens borgere møttes og utvekslet nyheter. Her svingte trolig også skarprettereren sin øks over de som var falt i unåde og dømt til å miste hodet. Vi vet lite om torget var sentrum for småhandel i byen. Mot slutten av 1600-tallet og utover på 1700-tallet vet vi alle fall at handelen foregikk i allmenningen ved elva og på Lilletorget og i Ravnkloa. Det kan kanskje bety at det aldri har vært noen torghandel av betydning rundt det gamle torget.

I middelalderbyen var det mange kirker og flere av disse lå like ved torget. Under byggingen av Gerhard Schønings skole ble det funnet murrester av en kirke da tomta ble gravd ut i 1898. Dette kan være restene av Allehelgenskirken, som var en av byens sognekirker på 1200-tallet. Den store bybrannen i 1681 førte til en omfattende reguleringsplan for byen. Kongen hadde håndplukket luxemburgeren Johan Caspar von Cicignon, som var festningsinspektør, til denne oppgaven, og han flyttet torget dit det ligger i dag.

2. LONA/SAURLID

Vi forlater det gamle torget og passerer gjennom Tordenskjoldsparken. Da musikkpaviljongen ble reist her i 1951, ble statuen av sjøhelten fiyttet til vestsida av Vår Frue kirke. Vi stopper idet vi kommer ut i Kongens gate ved Frimurerlogen. Hadde vi stått her for 1000 år siden, ville vi sannsynligvis stått i vann til over knærne. Her lå etter alt å dømme den såkalte Lona; en innbuktning i elva. Den strakk seg ut over et relativt stort område og dekket tomtegrunnen i Kongens gate ved Frimurerlogen, ned Søndre gate over Sparebanken Midt-Norges grunn til det sted hvor Schjoldagerveita (tidligere Øvre Allmenning) kommer ut i Søndre gate og tilbake igjen over Brannstasjonstomta og mot Folkebibliotekstomta. Lona var ganske grunn, sannsynligvis ikke mer enn 50-60 cm på det dypeste, og kan ha fungert som småbåthavn for den eldste bebyggelsen. Kanskje har den eldste bebyggelsen omkranset hele Lona. Ut på 1100-tallet ble Lona gradvis fylt igjen, og området ble snart bebygd. De arkeologiske utgravingene tyder på at gjenfyllingen av Lona kan ha skjedd samtidig med at de første regulære brygger reises langs elva. De topografiske endringene må sees i sammenheng med byens økte betydning som handelssentrum.

Sagaens Saurlid, som betyr et sumpaktig område, lå etter alt å dømme i dette området ved Kongens gate allmenning og opp mot Folkebibliotekstomta. I følge sagaen var det her Torgils og Grimm la til med sin båt, bar liket av Olav Haraldsson opp den gjørmete skråninga og plasserte helgenkongen i et skur oppe på elvemælen.

3. OLAVSKIRKEN

Vi krysser Kongens gate og går inn i Folkebiblioteksbygningen. Her finnes rester av murene etter den kirken som Magnus den Gode, sønn av Olav Haraldsson (Olav den Hellige), angivelig skal ha bygd på det sted hvor helgenkongens lik lå den første natta etter at det ble brakt fra Stiklestad til Nidaros. Harald Hardråde fullførte bygningen og flyttet Olavsskrinet fra Clemenskirken ( lå sannsynligvis hvor TOBB har sine kontorer på Lilletorget) og hit til Olavskirken. Magnus den Gode, bondehøvdingen Einar Tambarskjelve og sønnen Einride skal etter sigende være gravlagt her.

I dag er det flere som tviler på om ruinene virkelig stammer fra Olavskirken. Snorre forteller ikke hvordan kirken så ut eller hva slags materiale som var brukt. Arkeologenes fakta sier at denne steinkirken ble reist midt på 1100-tallet. Siden det ikke kan påvises spor av en eldre trekirke eller rester etter en kirkegård på tomta så er det et gap på ca 100 år mellom sagaens byggeopplysninger og arkeologenes bevismateriale. Det er dette som har skapt tvil hos noen om kirkens virkelige identitet.

Skulle det allikevel være Olavskirken, så vet vi at fransiskanerne brukte den som klosterkirke. Kirken brant ned i 1531, og etter denne brannen ble det reist noen få steinhus i byen. Ett av disse ble bygd på kirketomta og ble i dagligtale kalt "Stengården". Senere ble huset brukt som rådhus. Huset ble ødelagt av den store bybrannen i 1681. Trondheims borgere var ikke interessert i et nytt rådhus på det nye torget, og derfor bygde man opp den gamle. Til daglig ble det benevnt som Rådstua. Her gikk vekterne ut på sine runder i byen, og folk som hadde gjort noe galt ble brakt inn hit for å forklare seg.

Under Rådhuset var det arrestlokale. Det var jordgolv i cellene og de sanitære forholdene var elendige. Det fortelles at stanken til sine tider var så sterk at man måtte bruke røkelse for å  kunne gjennomføre møtene oppe i etasjene. Nytt rådhus ble tatt i bruk i 1930, og Folkebiblioteket flyttet deretter inn og tok over lokalene i 1933. Da var det foretatt flere ombygninger.

Den gamle Rådsstuesalen i 2. etasje (trapp opp til venstre like innenfor inngangsdøren) brukes fortsatt til møter av ulike slag.

Den lille steinmodellen viser fasongen på mange av 1200-tallets kirker. Lade, Byneset og Vår Frue kirke er alle bygd over samme lest. Legg merke til at kirkene ligger i retning øst-vest, noe som er bibelsk motivert.
(Se forøvrig informasjonstavler/illustrasjoner langs veggene).

Gå inn på brua som fører inn i den nye biblioteksbygningen! Legg merke til de tykke murene og forsiringene på gesimsen på høyre side av brua. Skjelettene som ligger i grunnen av ble funnet under utgravingene. Ved å studere tennene, kjevene og beinrestene har arkeologer, tannleger og osteologer (spesialister på bein) funnet verdifull informasjon om levekårene i byen. Gjennom aldersbestemmelse av skjelettrestene har man kommet fram til at den gjennomsnittlige levealder rundt år 1200 lå på 20-25 år. Barnedødeligheten var stor. Bare ca 5 % av befolkningen ble 55 år eller eldre. Gjennomsnittshøyden på folk var også atskillig lavere enn i dag; 173 cm for menn. 158 cm for kvinner. Leddgikt ser ut til å ha vært en relativt hyppig foreteelse. Det er også funnet spor etter endemisk syfilis, eller radesyke som det også kalt. Ordet radesyke kommer av det oldnorske adjektivet "rada"; noe som betyr ussel, dårlig eller slem. Dette ser ut til å være en sykdom med utbredelse på steder hvor nød og sosiale problemer var betydelige. Indirekte forteller dette mye om kosthold, hygiene og folks levemåte.

Tennene i hodeskallene har også gitt tannlegene og arkeologene en utfordring. Hull i tennene ser ikke ut til å ha vært noen vanlig foreteelse, men tennene er sterkt nedslitte. Dette kan tyde på at maten har vært hard og inneholdt grove partikler. Kanskje har kornet blitt malt på steiner som har gitt fra seg sandkorn til melet? I så fall har slipe-effekten vært stor når folk spiste brød. Ennå er det mange interessante problemer som ekspertene arbeider med, og som kan kaste nytt lys over folks levekår og livsvaner i denne tidsepoken.

4. FOLKEBIBLIOTEKSTOMTA/ KAUPMANNSTRETE (KRAMBUGATA)

Vi går gjennom biblioteket og stanser ved utgangen som vender mot Peter Egges plass. Her står vi i senteret for det store utgravingsfeltet på Folkebibliotekstomta, det tredje største feltet i hele Skandinavia. Utgravingene her har bidratt til å kaste nytt lys over mange uavklarte spørsmål i byens historie. Arkeologene har gjort ca 200 000 funn med smått og stort. Ut fra disse funnene har det vært mulig å slutte seg til hvordan folk levde i middelalderbyen, både i hverdag og fest. I dette strøket ble det drevet handel, håndverk, sjøfart og fiske. Barneleker, spillebrikker, terninger og sjakkbrikker fra 1200-tallet forteller også sitt klare språk om datidens fritidsaktiviteter. Funn av skriveredskaper og musikkinstrumenter forteller om kulturell aktivitet blant middelalderens trondheimere.

Gateløpet rett foran oss, Krambugata, er sannsynligvis en del av middelaldererens Kaupmannastrete. Kaupmannastretet må ikke blandes med Kjøpmanngata som ble regulert inn av Cicignon etter brannen i 1681. Det er derimot sannsynlig at Kjøpmannsgata sør for Kongens gate sammenfaller med Kaupmannastretet. Arkeologene mener at svingen mot øst ved Folkebiblioteket skyldes den før omtalte Lona som gikk inn på dette området. Kaupmannastretet har nok vært datidens hovedferdselsåre i kaupangen. Husene var i det alt vesentlige i laftet tømmer. Verksted- og salgsboder lå ut mot gata og lenger bak, innover i gårdsrommene, lå våningshus og eldhus. Gateløpet var ikke bredere enn 3-4 m og belagt med treplanker helt opp mot 1600-årene. Langs østsida av stretet hadde byens fornemste kjøpmenn sine "forretningsgårder". Herfra var det bare noen steinkast ned til bryggerekka ved elva, som var selve livsnerven for varetransporten til og fra byen. Det første kaianlegget kom ikke før 1050-1100. Den eldste bebyggelsen lå ca 30-40 m opp fra elva, og den bratte elveskråningen var dårlig egnet som landingsplass for de flatbunnede båtene. Lona, Skipakrok og andre innbuktninger ble derfor brukt som landingsplass den første tiden før brygger med kaianlegg ble reist noen meter ut i elva. Dermed var det dypt nok til at større fartøyer kunne legge til.
Før vi forlater plassen foran Folkebiblioteket, se vestover der hvor Schjoldagerveita, eller Øvre Allmenning som det het før, munner ut i Søndre gt. Her på hjørnet ser vi en steinfigur; Munken. I det andre hjørnet, mot Kjøpmanngata, finner vi Nonnen. Begge er klare påminnelser om kirkens rolle i middelalderen. I det vi rusler nedover dagens Krambugate, legg merke til steinblokkene som er satt opp langs det kronglete gateløpet. Man var ikke så nøye på å holde rette byggelinjer i disse årene.

5. SKIPAKROK

Neste stopp er Lilletorget eller Cicignons Plass, oppkalt etter Johan Caspar von Cicignon som omregulerte byen etter brannen i 1681. Her lå etter alt å dømme den kongelige havna som ble kalt Skipakrok, dvs en sving eller en innbuktning i elva hvor skipene kunne legge til. Denne innbuktningen lå et stykke innenfor elvemunningen. For 1000 år siden sluttet Nidarneset omtrent på det sted hvor Thomas Angells gate ligger i dag, slik at det har vært et nes, og bak dette lå innbuktningen eller vika. Stoler vi på Snorres beskrivelse, vil det bety at Olav Tryggvasons kongsgård må ha ligget på platået rett opp for Skipakrok; med andre ord i kvartalet Krambugata - Lilletorget - Søndre gate. På dette kongsgårdsanlegget finner vi sannsynligvis også, ett eller annet sted, en kirke viet til St. Clemens som var helgen for sjøfarere. Under utgravinger først på 1950-tallet ble det funnet rester etter begravelser på hjørnet mellom Krambuveita og Krambugata. Dette kan tilsi at Clemenskirken lå inne på det området hvor TOBB har sin forretningsgård i dag. Krambuveita het også opprinnelig Clemensstredet.

BRATTØRA
Nidarneset sluttet som nevnt langs aksen Lilletorget - Thomas Angells gate. Fra Lilletorgets nordre hjørne og ut mellom Krambugata og Søndre gate var det en lang, flat sandøyr. Her ute på sandørene ble Øyratinget satt; et hyllingsting hvor kongsemnene stod fram, lot seg hylle og ble tatt til konge. Kommer vi ned mot dagens Brattørgate/ Carl Johans gate, så gikk det flate partiet over i en skrent ned i sjøen. Det ser dermed ut til at byens nordøstlige hjørne bærer navnene Brattøra med rette.

BYENS UTSTREKNING PÅ 1100/1200 -TALLET
Arkeologenes utgravinger ser ut til å bekrefte sagaens ord om at byen var i rask vekst på 1000-tallet. Nidelva var uten tvil selve livsnerven i byen. Midt på 1000-tallet utgjør bebyggelsen et belte langs elva fra Dronningens gate til Erling Skakkes gate. Yttergrensa mot vest gikk i følge arkeologene mellom Nordre gate og Munkegata. Dette dekket et areal på ca 70/80 dekar. Veksten fortsatte inn i det neste hundreåret, spesielt mot nord og vest, slik at dagens Olav Tryggvasons gate og Munkegata sånn omtrent markerer ytterpunktene. Arealet var nå mellom 160/170 dekar. Hele dette var heller ikke så flatt som det er i dag. Det synes å ha vært tre høydeplatåer; ett lengst i sør ved Domkirken, et annet mellom Erling Skakkes gate/Kongens gate og det tredje mellom Schjoldagerveita/Westermannsveita og Dronningens gate. Folketallet på 1300-tallet er beregnet til omkring 3000 innbyggere. Svartedauen og det store økonomiske inntektstapet utover i seinmiddelalderen reduserte Trondheim til en fattig by. Rundt 1520 er innbyggertallet anslått til ca 1500, og det øker ikke før mot slutten av hundreåret. I 1680 er det ca 5000 innbyggere i byen, som nå har vokst vestover langs gater som vi i dag kjenner som Kongens gt og Sandgt.

6. BREDEGATE/ LANGSTRETE (i dag Apotekerveita)

Vi forlater Skipakrok og går vestover Thomas Angells gt og inn i Apotekerveita. Dette var den andre av middelalderbyens tre lange nord-sør-gående gateløp. Forskjellige navn har vært brukt; Langstrete fordi det var byens lengste gateløp, og Bredegate fordi den var bredere enn alle andre gater i byen. Den startet nede på ørene, gikk langs vestsida av dagens Søndre gt, krysset Olav Tryggvasons gt og Thomas Angells gt, for så å følge Apotekerveitas nåværende løp opp mot Vår Frue kirke. Her bøyde den av mot øst og skar rett igjennom nyfløyen av Gerhard Schønings skole og endte ved Domkirkegården hvor bispeboligen ligger i dag.
Navnet Apotekerveita har den etter byens første apotek, Løveapoteket, som ble etablert her i 1661 med fasade mot Bredegate/Langstrete. Vi går oppover veita og inn i Sparebanken Midt-Norge gjennom inngangen der hvor Westermannsveita munner ut i Apotekerveita, og den før omtalte Schjoldagerveita følger det i dag det løp som tidligere het Øvre Allmenning. Mange av middelalderens allmenninger finnes i dag igjen som veiter.

7. GREGORIUSKIRKEN

Vi går ned i bankens underetasje hvor vi finner rester etter det som kan ha vært Gregoriuskirken. Det vi ser her, er restene etter et rom under koret; en krypt. Som vi ser er krypten et halvsirkelformet rom hvor deler av hvelvingen står igjen. Dette rommet ble brukt til å oppbevare relikvier, som er rester eller levninger etter helgener.
Kirkens eldste deler skriver seg tilbake til midten av 1100-tallet. Dette omfatter den halvsirkelformete krypten og koret som stod oppe på krypten. Kirkeskipet strakk seg nesten til den nåværende Apotekerveita. Bare murfundamentene var igjen da arkeologene fant denne kirkeruinen i 1971 i forbindelse med bankens nybygging. De grå skiferhellene i golvet markerer murenes utstrekning. Omkring 1300 ble kirken ombygd idet koret ble utvidet mot øst. Vi ser tydelig at det nye koret er rektangulært. I ruinens hjørne mot nord ser vi også murfundamentet av et lite tårn eller trappehus. Man antar at dette tårnet/trappehuset ble bygd samtidig med korutvidelsen. Tilbygget ble senere revet, og området ble lagt ut til gravplasser.
Kirkens videre skjebne er noe uklar. Kirken er nevnt i et testamente fra 1381, og det er sannsynlig at kirken ble ødelagt av en brann i 1531, og at den aldri ble gjenoppbygd. Man utelukker ikke at kirken deretter ble brukt som steinbrudd. Mot slutten av 1500-årene ble Øvre Allmenning (Schjoldagerveita, Westermansveita i dag) anlagt over tomta som branngate.

Det var mange kirker i middelalderbyen. Rundt 1300 var det 13 kirker i byen, men det er ikke alltid like lett å fastslå hvilke kirker vi har med å gjøre og hvor de har ligget.
Vi forlater kirkeruinen, fortsetter opp resten av Apotekerveita og stopper i krysset ved Kongens gate.

8. VÅR FRUE KIRKE

Rett foran oss ligger Vår Frue kirke. Byhistorikeren Henrik Mathiesen hevder at Magnus Erlingsson og erkebiskop Øystein bygde en stavkirke på dette stedet, og vigslet kirken til Jomfru Maria og kalte den Mariakirken. På 1100-tallet ble kirken ombygd i stein. Denne kirken må ikke forveksles med den eldre Mariakirken, som lå ett eller annet sted nordøst for Domkirken. Kirkehuset har vært langt mindre enn det vi ser i dag. Den østlige delen med koret er eldst. Veggen ut mot Kongens gt viser tydelig at kirkebyggerne ikke har vært så nøye med steinsorteringen som på øst-og sørveggen. Kirken hadde opprinnelig også få og små vinduer, noe som var typisk for middelalderkirkene. Disse vinduene ble gradvis utvidet opp gjennom århundrene. På 1730-tallet ble kirken påbygd, og tårnet var ferdig i 1738/39.

Gå inntil østveggen av koret. På den av de nederste steinrekkene (like bak busken) finnes det en inskripsjon: "Den hellige Maria eier meg, Bjørn Sigvardsson reiste meg". Ingen tvil om byggmester og "eier"!
Fortsett stien inn i parken! Legg merke til de to hodene ved portalen på søndre korvegg; en konge og en bisp? Fortsett bortover stien! Det er lett å se at vinduene er gjort større. Når vi kommer midt på kirkens sørvegg, ser vi tydelig hvor påbyggingen har startet. Steinsorteringen er mer tilfeldig, og store fuger er også karakteristisk for denne del av byggverket.
Kirken var helt fra middelalderen omgitt av en kirkegård som strakk seg ut i Kongens gt og inn i Tordenskjoldsparken. Da Vår Frue gt ble anlagt fra Kongens gt og opp til Vår Frue strete i 1825, ble den østlige delen av kirkegården lagt ned, og gradvis ble sognekirkens begravelser overført til et eget område på Domkirkegården. Denne lille gatestumpen ble også kalt Kirkeristen. Skulle man inn på kirkegården, måtte man passere et jerngitter som lå over ei grøft i kirkegårdsporten. Dette for å hindre krøtter i å komme inn på kirkegården. Derfor navnet Kirkeristen.

9. ST. JØRGENSVEITA/KIRKESTREDET

Fra Vår Frue kirke tar vi veien inn i det middelalderlige Kirkestredet, eller St. Jørgensveita som ble navnet fra 1700-tallet. Navnet har veita fått etter St. Jørgens Hus som ligger lenger oppe i veita. Bebyggelsen her er, med noen unntak, fra midt på 1800-tallet. En brann i dette området i 1846 raserte den gamle bebyggelsen. Murtvang ble innført i deler av byen i 1845, men det var ikke lett å få folk til å gå bort fra tre som dominerende byggemateriale. Husene lå tett innpå hverandre, og brannfaren var stor. Veita er brusteinsbelagt i dag, men det var ikke tilfelle tidligere. Forholdene i St. Jørgensveita var vel verken verre eller bedre enn andre steder i byen. Regnvann og det vann som ble tømt ut fra husene rant midt i veitene, slik at det var vanskelig å gå tørrskodd. Noen steder var det planker eller steinheller som man kunne gå etter langs husrekkene, noe som gjorde forholdene litt bedre. Kloakk- og renovasjonssystem manglet selvsagt, og det er lett å tenke seg hvordan lukta kunne bli på en varm sommerdag. Stort bedre var det vel heller ikke når høstregnet satte inn. På slike dager fløt det nok mye rart omkring i søla. Alt dette bidro selvsagt til å gi godt grunnlag for utøy av alle slag. Her som i andre gater og veiter var det gårdsrom med fjøs, stall og grisehus. Husholdningsavfall, avfall fra næringsvirksomhet og utedo danner det vi kaller kulturlag. Med årene ble dette omdannet til organisk jord. Der hvor Munkhaugveita munner ut i St. Jørgensveita, er det påvist kulturlag på ca 4 m. I dette området hadde munkene sine hager/hauger hvor de dyrket sine nyttevekster. Derfor navnet 10. Munkhaugveita som før Cicignons omregulering endte inne på det gamle torget.

De fleste av byens veiter fikk navn etter kjente personer som bodde der, men både navnene og skrivemåten har endret seg, ofte flere ganger, slik at det ofte skaper forvirring når vi i dag skal stedfeste navnene. Husnummerering fantes ikke før 1850. Eiendommenes brannforsikringsnummer ble brukt, men byen var ikke større enn at de fleste kjente hverandre, og det var ikke problemer med å finne fram. Brev og post ble hentet på postkontoret, og mottakeren betalte selv portoen. 
Vi krysser Erling Skakkes gt og stanser ved St. Jørgens Hus. I motsetning til de fleste andre St. Jørgens stiftelser var dette ikke et spedalskhospital, men et aldershjem. St. Jørgens Hus ble stiftet i 1607. Den eldste bygningen mot veita er fra 1716, og etter hvert kom stiftelsen til å gi veita navn.
Ved sørenden av St. Jørgens Hus munner 11. Kannikestredet ut i St. Jørgensveita. Her bodde kannikene. De utgjorde erkebiskopens råd eller domkapitlet som det også er kalt. Forfatteren Kristian Kristiansen har i en av sine mange romaner, "Jomfru Lide", gitt en bred miljøskildring av livet her. Jomfru Lide bodde her i Kannikestredet. Veita har i perioder hatt andre navn. Mest kjent er kanskje Bruveita. (Mot øst munner veita ut ved Gamle Bybrua -derav navnet).
På veien videre oppover St. Jørgensveita har vi 12. Thomas Angells Hus på venstre side, populært kalt Klosteret. Opprinnelsen til dette navnet er uklar. Var det fordi Thomas Angells Hus opprinnelig var en arbeidsstiftelse for kvinner som kunne føre sine aner tilbake til Angellslekten, eller skyldes det gårdsplassen/hageanlegget som kan gi assosiasjoner til et klosteranlegg?
Den eldste delen av komplekset er fra begynnelsen av 1770-årene. Senere er det foretatt ombygging og utvidelser i 1863 og 1902, samt etter siste krig. Det er også et meget vakkert kapell i den ene fløyen. Thomas Angell levde sparsomt. Fine titler tiltalte ham ikke. Betegnelsen kjøpmann var godt nok. Gjennom sine legater og testamentariske gaver har han vært til god hjelp for mange offentlige oppgaver i byen gjennom årene. I Bispegt. rett overfor Thomas Angells Hus, står det en byste av velgjøreren.

13. NIDAROS DOMKIRKE (DOMKIRKEN/NIDAROSDOMEN)

Fra bysten av Thomas Angell er det ikke mange skritt til Domkirkegården. I en periode fantes det ikke trær her. De ble hogd ned pga brannfaren.
Vi må tilbake til Olav Kyrres kongstid i 1070-årene for å finne opprinnelsen til kirken. Olav Kyrres Kristkirke ble bygd på det sted hvor Olav den Hellige først var gravlagt. Nidarosdomen ble reist på fundamentene etter denne kirken. Erkebiskop Eystein Erlendsson var den første av de store kirkebyggerne. Kirken hadde nå fått inntekter som var store nok til at det var mulig å reise et kirkebygg uten kongelig støtte. Tverrskipet ble reist i 1100-årene i romansk stil og med overgansformer til gotisk stil. Oktogonen (åttekanten) ble fullført på 1200-tallet i gotisk stil. Dette åttekantete høykoret ble reist på samme sted som det firkantete koret i Olav Kyrnes Kristkirke hadde stått, og alteret ble plassert over helgenkongens første hvilested. Olavsbrønnen ligger sør for dette. Langkoret ble også bygd i denne perioden. Den indre søylerekken ble reist på murene/restene av murene som Olav Kyrres Kristkirke hadde hvilt på. Seinere ut på 1200-tallet ble det nye vestskipet bygd og fundamentet ble lagt til den nye vestfronten.
I begynnelsen på 1300-årene var det meste av kirkens interiør ferdig. Flere branner utover i de neste hundreårene ødela kirken. I seinmiddelalderens nedgangstid var det ikke økonomi til å gjenreise kirken, slik at størstedelen av byggverket lå i ruiner ved reformasjonen. Det som var igjen av kirken ble tatt i bruk som menighetskirke. Den lange og omstendige restaureringen ble startet i 1869 og har fortsatt fram til dags dato.

Fra plassen foran Vestfronten har vi et imponerende utsyn over rosevinduet, de tre skulpturrekkene og øverst i spissen figuren med den triumferende Kristus i skyen. I den nederste rekken finner vi til venstre Olav Trygvason (Legg merke til hodet av trellen Kark mellom beina hans.) Ved siden av Olav finner vi biskop Sigurd som fulgte med kongen fra England. De øvrige i rekken er apostler og helgener. Nederst til høyre står Frans av Assisi,  en av middelalderens mest berømte ordensstiftere. Til venstre for ham St. Denis, Frankrikes skytshelgen. Han var den første biskop i Paris, og legenden forteller at han ble halshogd på Montmartre, hvoretter han tok opp sitt eget hode og vandret avsted til en landsby utenfor Paris.
I andre rekke ser vi Olav den Hellige som nr fire fra venstre sammen med tre andre norske helgener. De tre på ytterste høyre fløy er helgener fra Færøyene, Island og Grønland.
I den tredje rekken finner vi konger og profeter fra Det Gamle Testamentet.

Her på Vestfrontplassen og rundt kirken var det et yrende liv ved Olsoktider når pilegrimene kom til Nidaros. Markeder og prosesjoner skapte liv og røre i middelalderbyen, en tradisjon som er tatt opp igjen i moderne tid.

Mange har vært opptatt av hvor det ble av helgenkongens kiste; Olavsskrinet. Trygve Lysaker, den fremste ekspert på kirkens historie i dag, tror at kongens legeme ble liggende igjen på Steinviksholmen etter at den siste erkebiskopen, Olav Engelbrektsson, hadde flyttet Olavsskrinet til holmen før han flyktet fra landet i 1537 da reformasjonen ble gjennomført. Da danskene tok Steinviksholmen festning, ble bare sølvskrinet sendt til København, mens kongen ble gravlagt i Fløan kirke i Skatval. I juni 1564 ble kisten hentet inn til byen og satt ned i en åpen grav i Domkirken. Seinere ble graven lukket, og minnet om stedet ble visket bort. Derfor har Olav den Hellige fortsatt sitt hvilested i den kirke som opprinnelig ble bygd over hans grav.

14. ERKEBISPEGÅRDEN/KONGSGÅRDEN

Domkirkens- og Erkebispegårdens historie er nøye knyttet sammen, og fra plassen foran Domkirkens vestfront er det kort vei gjennom den buete portalen inn på gårdsplassen eller borggården. Opprettelsen av erkebispesetet i 1152/53 kom som en følge av kirkens voksende makt. Den norske kirke måtte få en selvstendig tilværelse med egen erkebiskop. Erkebispene unnså seg heller ikke for å blande seg inn i det politiske liv og deltok aktivt i kampen om makten mot danskekongens krav på landet. Erkebispegården må derfor sies å ha stått sentralt i de begivenheter som formet landets historie i middelalderen.

Byggingen startet i Eystein Erlendssons periode som erkebiskop (1161-88). Østhuset ble bygd i tiårsperioden mellom 1160-1170 som en frittstående steinhall i to etasjer. I overetasjen finner vi Storsalen eller Erkebispehallen, og under den ligger det to hvelvede rom og under den store steintrappen er det en forhall som leder inn til disse rommene.
Omkring 1230 ble Vesthuset bygd. Vesthuset er betegnelsen på bygningen som ligger vest for (til venstre for) portalen når vi står inne i gårdsanlegget og ser mot bygningene. Porthvelvet som forbinder Øst-og Vesthuset var opprinnelig forsynt med et tårn som senere ble revet. Underetasjen i Vesthuset inneholder også to hvelvede rom med store ildsteder. Det var åpninger opp til overetasjen slik at varmen kunne sive opp i erkebispens arbeids- og soveværelse som lå her.
Etter som erkebispen var en sentral person, også i politisk sammenheng, fant man det nødvendig å befeste hele anlegget med en ringmur. Denne er bevart mot vest og benevnes som Vestfløyen. (NB!- må ikke blandes sammen med Vesthuset). Ringmuren hadde anseelige dimensjoner med en tykkelse på ca 2 m og en høyde på ca 4 m. I Vestfløyen ligger Lavetthuset og Vekthuset. En lavett er et understell på hjul for transport av kanoner og andre tunge skytevåpen, og disse "vognene" ble lagret her. I Vekthuset foregikk det veiing av ulike vareslag som ble krevd inn som skatter og avgifter. I det nordøstre hjørnet ligger Bakeriet. I den periode hvor virksomheten var på sitt høyeste i Erkebispegården, måtte hele anlegget fortone seg som en by i byen. 

I 1531 ble Erkebispegården herjet av brann. Brannen var påsatt etter ordre av Eske Bille som var lensherre på Bergenhus. Bille ønsket å gjøre slutt på norsk motstand mot dansk maktovertagelse i Norge. Med innføringen av reformasjonen i 1537 og danskenes makt-overtagelse i Norge, gikk Erkebispegården over i en ny fase. Kongen tok over hele anlegget og brukte det som sete for lensherrenes administrasjcn og forvaltning i landsdelen. Betegnelsen Kongsgården ble nå mer og mer vanlig.


I perioden 1614-16 sørget en driftig lensherre, Claus Daa, for en ombygging av Erke-bispegården. Den før omtalte Erkebispehallen i Østhuset ble delt i to. Dermed var den berømmelige Herresalen et faktum. Tårnet over porthvelvet ble gjenreist, men revet ned igjen ca 1700. Det ble også bygd svalganger inn mot borggården, og rester av disse kan fortsatt sees.

En tid etter eneveldets innføring i 1660 ble lensherrestillingen fjernet. Dermed går Erkebispegården over i en ny fase igjen og taes nå i bruk til militære formål som depoter, magasiner og rustkammer. I 1983 ble magasinbygningene lagt i aske av en brann, og Hjemmefrontmuseet mistet mange verdifulle gjenstander.

De arkeologiske utgravingene i Erkebispegården ble avsluttet høsten 1993. Det er gjort mange interessante funn som skal bearbeides og settes inn i en sammenheng. Funnene kan forhåpentligvis bidra til å kaste nytt lys over den virksomhet som har foregått her opp gjennom tidene. Øst- og Sørfløyen skal være ferdig gjenreist til 1000-årsjubileet i 1997, slik at Erkebispegården i framtiden kan fungere som representasjonslokale, museumsområde for Domkirkens stein- og skulptursamling, bispekontor og senter for gregorianikk (kirkemusikk fra middelalderen).

DEN ELDRE MARIAKIRKEN/ HARALD HARDRÅDES KONGSGÅRD
Fra Erkebispegården går vi igjen inn på Domkirkegården og fortsetter langs kirkens sørside før vi stanser ved Oktogonen. Ett eller annet sted her, like nord eller nordøst for Oktogonen, reiste Harald Hardråde den eldre Mariakirken. Denne må ikke sammenblandes med den yngre Mariakirken son seinere ble til Vår Frue kirke. Harald Hardrådes Mariakirke kom til å få en omflakkende tilværelse. Den ble bygd her ved Domkirken hvor Olavs lik angivelig skal ha vært gravd ned den første vinteren. Kirken ble senere revet og fiyttet til et sted like ved Elgeseter kloster på Øya. Etter brann og diverse herjinger ble steinene siden brukt til restaureringsarbeidene på Vår Frue kirke.
Harald Hardråde bygde også sin egen kongsgård på dette området. Vi vet ikke nøyaktig hvor den har ligget, men sannsynligheten taler for at den har ligget et sted på platået mellom Domkirken og elva.

15-16. GAMLEBYBRU/ BRUPORTEN/BRUVAKTENS HUS

Den første brua på dette stedet ble bygd i første del av 1680-årene. Byplanleggeren Cicignon tok initiativet etter at han først hadde tenkt å bygge brua rett ut for Bispegata og føre den over Skjellingarhella, skjæret ute i elva, og over til Bakklandet. Den nåværende brua ble bygd av en annen byplanlegger, stadsingeniør Carl A. Dahl. Opprinnelig var det en klaffbru og disse ble heist opp ved hjelp av galger. Det er dette som ble til "Lykkens portal" på folkemunne. Brua ble endret i 1950-årene; bruklaffene ble fjernet, men "Lykkens portal" fikk stå.

I perioden fra 1681 til 1816 var byen befestet, og den ene byporten lå her ved bruas vestre side. (Den andre porten lå ved Nidareid-Skanseporten).
Vakthuset her ble bygd samtidig med brua. Huset ble en kombinasjon av bruvakt og aksisekontor. Aksise var betegnelse for toll/avgift som måtte betales for alle varer som ble tatt inn i byen. Byporten var stengt mellom kl 21.00 og 06.00. Huset ble senere ombygd og brukt som bolig for vollmesteren. I dag er det barnehage i huset. Se plakett på husets nordvegg!

17. ADRESSEAVISENS GAMLE GÅRD

Vi krysser Kjøpmannsgata, går ned til hjørnet av Erling Skakkes gt og svinger inn. Her på venstre side ligger Erling Skakkes gt 1b-c, et hvitt staselig hus ble reist i 1974 og som i dag brukes som aldersbolig. Huset er en kopi av Adresseavisens gamle gård som stod i Søndre gt 4. Sparebanken Midt-Norge kjøpte gården av Adresseavisen i 1925, men den ble revet i 1972 da banken skulle bygge sitt nye kompleks. Staffasjen rundt dører og vinduer ble bevart og satt på plass igjen da huset ble bygd på tomta i Erling Skakkes gt.

Med dette er vi kommet tilbake til krysset Erling Skakkes gt/Vår Frue gt, og står atter ved byens gamle Torg. Ringen er sluttet.

LITTERATUR

Aktietrykkeriet i Trondhjem, red. W.K.S: Støren -Kulturminner i Trondheim (1971)
Byhistoriekomiteen, Trondheim kommune, red. J. Sandnes Trondheim - Olavs by i tusen år (1992)
O.M.Børsting: Midtbyen - lærerens oppslagsbok i lokalmiljøundervisningen (prøveutkast 1979)
A. Christophersen; Trondheim - en by i middelalderen (1987)
A. Lund: Vandringer i det Trondhjem som svant (1980)
E. Jondell: Tusen år ved Nidelven (1996)
O. Lunde: Trondheims fortid i bygrunnen (1989)
Riksantikvarens utgr. kontor, red. A. Christophersen; I Kongers kaupang og bispers by (1992)
W.K.Støren; Sted og navn i Trondheim (1971)
Tronhjems Historiske Forening; red. H. Hals 300 år med Cicignon (1981)
Trondhjems Historiske Forening; red. A. Kirkhusmo Trondheim i 1000 år - historisk guide 1972
Artikkelsamling med lokalhistorisk stoff; Trondheim by fra ca 800 til ca 1900 (forfattere ukjent)

Kilder